Oppgave: Lag ditt eget livsbudsjett. Skriv ned de tingene som gjør at du og de du lever sammen med vil få et godt liv. Formen teksten som du vil, gjerne som et dikt, en dagbokside eller et brev til deg selv.
Livsbudsjett for Thea Emilie Gjestvang-Knutzen
Først, la oss starte med det grunnlegende:
- Mat. (Helst en sammensetning av frukt, laks, korn, melkeprodukter, salat og grønnsaker.)
- Søvn. (Kroppen min har registrer ønske om minst åtte timer. Noe som tilsier at undertegnede på være i seng senest klokken elleve.)
- Kjærleik.( Man skal så absolutt ikke kimse av en klem eller to, jeg er ikke sær på det. Men kjærleik i abstrakt for blir også satt pris på.)
- Små gleder.
- Store gleder.
- Bøker.
- Film.
- Mennesker.
- Ord.
- Medmenneskelighet.
- Verdensbetraktning.
- Trygghet.
- Orden.
- Kunnskap.
Jeg håper jeg har noen som vil holde meg i hånden de dagene det bare ikke hjelper å være alene.
Kan jeg skrive det i et livdsbudsjett?
Jeg syns, sånn helt ærlig, at det her var mer komplisert en først antatt. Dette ivsbudsjettet. For det er så mye som er viktig! Det er så mye jeg vil ha med!
Jeg vil være lykkelig, jeg vil lære, jeg vil danse, jeg vil lage mat som smaker godt, jeg vil være en søt kjæreste, jeg vil være en kul og innterresang kjæreste, jeg vil være en bra datter, jeg vil få meg en utdannelse, jeg vil gå masse på ski, jeg vil svømme av meg bekymringer, jeg vil utfordres, jeg vil være glad, jeg vil gi mer, jeg vil få mer, jeg vil se masse film, jeg vil være klok, jeg vil sove godt, jeg vil gjøre riktige valg, jeg vil oppleve, jeg vil være sunn, jeg vil være tynn, jeg vil være frisk(!), jeg vil ikke glemme, jeg vil huske! Alt! Jeg vill møte nye mennesker, jeg vil være modig, jeg vil være tøff.
Kan jeg skrive det i et livsbudsjett?
Jeg vil at livet mitt skal bety noe; jeg vil at jeg skal bety noe! Ikke bare for noen, men for ja, det hele. Er det å være selvopptatt? Går jeg over streken? Krever jeg for mye? Av dere? Av deg? Verden? I bunn og grunn er det jo hva jeg krever av meg selv som teller; hva jeg utretter ut i fra hva jeg ønsker.
Jeg vil mye, jeg innrømmer det.
Men hva er det jeg trenger?
Penger? Oppmerksomhet? Kjærlighet? Viljestyrke? Jeg trenger litt av alt. Det er det som er skremmende og fint. For da må jeg prioritere. Tiden må prioriteres. Tiden må planlegge og justeres. Det kreves en konstant og meget nøyaktig finjustering av alle knappene og alle vibrasjonene og friksjonene som utgjør et liv for å få livsbudsjettet mitt til å gå opp. Det gjør det. Hvorfor ser du på meg på den måten? Syns du jeg stresser? Har jeg mistet fokus? Kanskje.
Kanskje er det ikke mangel på tid, men mangel på senkede skuldre og bortglemte tider som gnager mest.
(jeg tror vi trenger et dikt!)
One Art
Av Elisabeth Bishop
”The art of losing isn't hard to master;
so many things seem filled with the intent
to be lost that their loss is no disaster.
Lose something every day. Accept the fluster
of lost door keys, the hour badly spent.
The art of losing isn't hard to master.
Then practice losing farther, losing faster:
places, and names, and where it was you meant
to travel. None of these will bring disaster.
I lost my mother's watch. And look! my last, or
next-to-last, of three loved houses went.
The art of losing isn't hard to master.
I lost two cities, lovely ones. And, vaster,
some realms I owned, two rivers, a continent.
I miss them, but it wasn't a disaster.
-Even losing you (the joking voice, a gesture
I love) I shan't have lied. It's evident
the art of losing's not too hard to master
though it may look like (Write it!) like disaster.”
Elisabeth har forstått det. At noen ting må man gi slipp på. Det er ingen katastrofe. Noen ting er det ok å gi opp. Som å spille piano. Jeg har gitt opp piano. Men jeg overlever. Som å være noe annet, se ut som noen andre; jeg jobber meg å gi opp det. Jeg overlever! Jeg har gitt opp mørkt kort hår og piecinger, jeg har gitt opp å skulle forstå matematikk, jeg har gitt opp å bare gi, jeg tar litt også, inniblant. Og se; jeg lever!
For om man ikke gir opp noe, så blir man sliten. Grådig sliten. Og da strekker ikke noe livsbudsjettet til.
Det tror jeg virkelig ikke.
Derfor skal jeg skrive livsbudsjettet mitt og jeg skal bruke få ord:
Lev, elsk, pust og del det gode du opplever.
Jeg skal skrive på et ark som jeg fyller med farger og henge det opp over senga mi. Og helt øverst skal det stå, i store blå, oppmerksomhetsyke bokstaver:
tiden er her; du er her. Det er ok.