La oss feire lyset!

Oppgave: Hva med hinduismen gjorde størst inntrykk? Begrunn svarte

Det er mye med hinduismen som jeg ikke helt klarer å spinne tanketrådene mine rundt. Jeg leser om kaste system og at det er en, to – oi, faktisk tre veier til frelse og jeg hører småskumle historier om små gutter som mister hode og ender opp som halvt elefant. Det kan være sterke saker å fordøye. Kuriositeter til side; hinduismen er en omfattende og spennende religion med utallige aspekter som alle egner seg godt til både nærmere undersøkelser og filosoferingsforsøk, men det som jeg av en eller annen finurlig grunn alltid har klinget fint og rent i ørene mine er høytidene de feirer; spesielt en. Hind uer verden over har nemlig noe som jeg syns høres både mer logisk og vakkert ut enn både jul og påske (og diverse andre festligheter vi morer oss med) til sammen; og høytiden jeg snakker om er Divali – den store lysfesten.


Først; frem med faktaene:Divali er den mest utbredte høytiden i India og går også under navnet Dipavali; lysfest. Hus blir vasket, lys blir tent; mange lys. De feirer lysets seier over mørket, lykkens seier over uhelle, det gode som seirer over det onde, og kunnskapen som er større en ignoranse. Sånn rent praktisk så feires Divali i fullmånedagen i kartika – noe som enkelt forklart tilsvarer et tidspunkt rundt oktober/november i vår vestlige kalender. Ved å sette lys i vinduer og tenne oljelamper ber man, tradisjonen tro, gudinnen Lakshmi hjem til seg. Lakshmi er ganske trivelig i grunn; gudinne for barmhjertighet, rikdom, gavmildhet og fremgang som hun er. Det er flere familiemedlemmer av Lakshmi som preger høytiden; oljelampene som tennes skal nemlig også jage vekk mørket, døden og uhellet som Lakhsmis ikke fullt så hyggelige bror, Alakshim, representerer.

Men disse to er ikke de eneste gudene som er innblandet i feiringen. Man feirer nemlig også hjemkomsten til gudene Rama og Sita, som av uheldige grunner ble forvist fra byen Ayodhya, Rama er ikke hvem som helst-, etter Krishna er han den viktigste inkarnasjonen av Vishnu. Men det stopper ikke her! Dett feires også at Krishna seiret over den slu slangedemonen Naraka.


Mange tenker nok allikevel mest på Divali som en feiring for det nye året. En slags avslutning på det gamle der man tar farvel med deg gamle året og hva det hadde med seg og ønsker det nye velkomment. Det smelles med enorme menger fyrverkeri, og selv jeg må innrømme at fyrverkeri ikke virker fullt så teit og bortkastet om man ser på det med hinduene – der ser man faktisk på fyrverkeri som et symbol på at man jager bort onde ånder!


Det er en rekke tradisjoner når det gjelder akkurat hvordan feiringen skal gå for seg. Den varer i fem dager til ende og hver dag har sin betydning og sine ritualer. Men det er det jeg velger å legge vekt på her i og med at det finnes utallige versjoner av hva man faktisk gjør. Noen spiser godteri, andre investere i nye klær, noen sender kort og kanskje til og med utveksler gaver. Men det som faktisk fenger meg med høytiden er de generelle trekkene ved den. Det er hva jeg vil kalle en gjennomført positivt-definer høytid, der man feirer lyset, varmen og det gode i verden.


Neste Divali blir det feiring hos meg med lys, godteri og kanskje til og med noen stjerneskudd. I det mørke kalde nord tror jeg en lysfest er noe hvem som helst kunne ha godt av. La oss feire lyset, dere!

Tre filosofer; et kjønn

Jente, Mann, Gutt, Kvinne. Fire store ord som smaker av både respekt, forundring og fascinasjon. Kanskje forakt. Kanskje fremmedgjøring. Frykt. Forandring. Det er et evig tema vi har meg å gjøre her. Diskusjonene om synet på kjønn og kjønnsmønstre har bare vokst med sekundene. Jeg, som ung kvinne og gryende feminist hat blitt både begeistret og forbanna av ordene og meningen som diverse filosofer har kokt sammen. Og i dag har jeg tenkt til å ta for med en av de som provoserte meg mest, Kant, en av mine store heltinner, Simone De Beauvoir, og en som vingler litt midt i mellom.

Den tyske filosofen Emanuel Kant hadde kvasse meninger om forskjellene mellom menn og kvinner. Han snakket om en "avstand" mellom kjønnene som han mente var naturbestemt. Dessuten hadde han ganske klare oppfatninger om hva det å være mann, og det å være kvinne innebar. La meg utdype: I følge Kant var kvinnen et følelsesvesen som hadde emosjonelle og estetiske evner. Mennene sine ever kom til utrykk i matematikk og vitenskap. Han gikk så langt som å hevde at menn fant intellektuelle kvinner uattraktivt. Dessuten konstaterte han at mannens viten varte evig, mens kvinnens skjønnhet ville falme og bli borte med tiden. Kvinnen kunne vel å merke kompensere for sine manglende skjønnhet med å forbedre sine "indre" egenskaper; de måtte for guds skyld ikke anstrenge seg fysisk eller intellektuelt!

Emanuel Kant

Om du har litt peiling på filosofi kjenner du kanskje allerede nå at det skurrer litt i øregangen din. For er ikke Kant mest kjent for sitt kategoriske imperativ, "Du skal bare handle etter en handlingsregel (maksime) som du også kan ønske blir en allmenn lov.", og når Kant sier "alle" så innebærer vel dette både kvinner og menn? Det er her puslespillet mitt faller fra hverandre.

La oss så skru klokken enda noen år tilbake til vi treffer på selveste Aristoteles. Et viktig aspekt ved Aristoteles sitt tankesett er at han organiserte alt i verden, også mennesket, inn i en rangordning. Hvilken rang noe eller noen har regnes ut i fra hvilken verdi noe/noen har og Aristoteles mente at verdien av et menneske kommer fra hvilken funksjon mennesket fyller. Det er dette som kaster lys over kvinnesynet hans. Rett på sak så mente han at kvinner er mindre verdifulle enn menn i og med at mennenes funksjon i samfunnet ble betraktet som viktigere enn kvinnens.

Aristoteles

Det som slår meg er at store filosofer, de som kanskje tenker mer enn det vi andre gjør, eller hvert fall på større ting, kan være nokså lite gjennomtenkte.
La meg fortelle deg om noe av de mest urovekkende jeg fant i min lille gule bok med påskriften Aristoteles – en innføring. Der kom jeg nemlig over en paragraf som omhandlet noe så kontroversielt som det Aristoteles kall omtalte som "Teorien om det naturlige slaveri". Aristoteles mente nemlig at enkelte mennesker er, fra naturens side, bedre egnet til å utføre tjenerarbeid. De er slik fra naturens side, og bør være, slaver – et annet menneskes eiendom. Han uttalte noe slikt som at "At noen må lede og andre mp la seg lede, er ikke bare nødvendig, men også gagnlig; fra fødselen er noen bestemt til å lede, andre ledet." Jeg vil våge å hevde at en slik kvass uttalelse også farger kvinnesynet hans. Han fortsetter videre med å utdype sin teori med å si at det er "naturgitte forskjeller mellom menneskene". Han benekter rett og slett at alle mennesker er like og med dette innrømmer han hat det naturlig for noen mennesker å herske og bestemme for andre, og for andre å bli hersket og adlyde. Klare linjer til kvinnesynet hans kommer til syne når han kommer inn på spørsmålet om hvem skal bestemme i familien. Ut i fra det samme prinsippet som ble belyst når det kom til slavene gjelder også her. "En mann og far", sier Aristoteles, "styrer over hustru og barn, men over begge som over frie, men styreformen er forskjellig: over hustruen i samsvar med en forfatning (konstitusjonelt), over barna som konge". Med dette setter han strek for de fleste spekulasjoner og fastslår at mannens autoritet over hustruen bygger på en naturlig forskjell mellom dem.

Riktig så dramatisk er det allikevel ikke. Om man leser videre kommer det frem at han mener at familien bør styret som et "aristokrati", et styre ved den beste. "Derfor bør mannen bestemme de ting som angår ham, men de ting som kommer inn under hustruens område overlater han til henne." De mest standhaftige feministene av oss vil nok ikke slå seg til ro med dette, men på mange måter ror han seg ganske trygt i land. Om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet skriver han; "De hjelper hverandre; hver bidrar med sitt til fellesskapet." Han snakker også om viktigheten av å skape bånd; bygge vennskap; noe han er ganske alene sin tid tatt i perspektiv.

Simone De Beauvoir

Helt til sist, som en slags storslått avslutning hele denne samlingen av ord og uttalelser om menn og kvinner og alle tankene denne tematikken må bringe vil jeg skrive litt om Simone De Beauvoir.
Jeg er nok ikke alene om å ha latt meg begeistre for sin eksistensialistiske filosofi som gikk i en ny og feministisk retning. Til forskjell til de to (mannlige) filosofene vi har vært inne på er Simone spesielt fokusert rundt kvinners sitasjon i samfunnet. Hun markerte seg sterkest med boken "Det annet kjønn", som kom ut i 1949 og ble sett på som veldig kontroversiell med sine spisse kritikk av det mannsdominerte samfunnet. Det som krydrer tankegangen hennes med det lille ekstra er at selv om hun var veldig opptatt av at menn og kvinner skulle være likestilte anerkjente hun at det finnes forskjeller mellom kjønnene. I følge er det to store missforståelser som preger kvinnesynet i verden. Den ene er ideen om at kvinner må bli som menn for å kunne virkelig bli fullkomne individer. Den andre er at hun tok et høylytt oppgjør med tendensene til passivitet som vi finner i den tradisjonelle oppdragelsen til kvinnerollen; bare når det forventes noe av kvinner som menn kan kvinner strekke seg og vokse i takt med sine mannlige medskapninger. Så stort; så uendelig viktig.

Egentlig kunne jeg skrevet i en liten evighet om bøkene, ordene og alle de store flotte tankene som Simone øste ut over verden. Og temaet i seg selv er stort nok til å fylle side på side; jeg håper allikevel at du, med denne lille smakebiten, kjenner at det klør litt i bevisstheten etter å lese mer; oppdage mer; for dette er vitenskap, etikk, historie og samtid på en gang. Og debatten er på ingen måter død.