Hentet

HENTET

Hentet fra samlingen ”Ekle dikt” av Johann Grip, fra 2003.

Helt konkret er det et dikt vi har med å gjøre her. Diktet er delt opp i flere strofer på to og to linjer, med unntak av den siste som består av en linje.

Tittelen på samlingen diktet er hentet fra passer bemerkelsesverdig bra; det er et enkelt dikt; enkle, lett ord som nesten spretter mellom linjene og skildrer den gjenkjennelige følelsen av glede som gnistret til da mamma eller pappa – endelig – var kommet for å ta deg med hjem.
Grip skriver spenstig og lekent om å vende tilbake; om å føle tilhørighet. Han har funnet en helt unik måte å berøre melankolikken som ligger i linjene. Det er ”noen” som henter Sunniva i barnehagen; noen hun har ventet på, noen hun er glad i. Og akkurat slik, nøyaktig slik, håper forfatteren selv at noen en gang vil komme å "hente" han.

Det vi får servert er en bitter søt kollisjon mellom den barnslige naiviteten som vi opplever i den hverdagslige ”hente” situasjonen og noe helt annet. Nemlig en slags forståelse og klarhet til døden. Ved å bli ”hentet” tolker jeg det slik at forfatteren først og fremst snakker om Sunniva som blir hentet i barnehagen, men lar du ordene hvile litt er det et større bilde som blir malt foran øynene våres. Hendelsen å bli hentet av døden, kanskje av Gud, kanskje av noe helt annet. Men å uansett gjenkjenne følelsen som noe godt og trygt. En hendelse du ser frem til og godtar. Kanskje til og med ønske ”han" eller "henne" velkommen.

Det er ikke lett å skulle plassere diktet inn i en religion; det som nettopp gjør det så fint, om du spør meg, er hvordan det stiller seg uavhengig til alle trosretninger. Det kan leses på mange språk, og passer fint inn i flere tankesett.

Det er ganske finurlig hvordan Johann Grip med enkle grep tilnærmer seg det store temaet om å forlate verden gjennom barneøyne, og med ett ufarliggjør det hele. Diktet oser av en slags lykkelig melankoli som skjuler seg bak de enkle frasene. Diktet lever og har et dynamisk uttrykk som tar oss med fra den enkle åpningen med fortellingen fra barnehagen; til et ønske, et håp, kanskje til og med en lengsel etter noe som skal komme.

Det er også et annet aspekt ved diktet. Nemlig det menneskelige behovet etter å ha noen å støtte seg til; noen å gå til, noen som venter på deg. Det skildrer en lengsel etter nærhet i de små tingene, og det er nettopp det som er så fint.

Det gjøres med stort hjerte og en stor porsjon innsikt. For det er høres ut som en ganske fin måte å forlate verden på, gjør det ikke?

Bildetolkning

Ved første øyekast slår må jeg ærlig innrømme at jeg ganske så lett antar at dette bildet hører hjemme i kristendommen. Vi vet rett og slett ingenting om verken kunstneren, opphavet eller tiden det ble malt så noe særlig mer får jeg ikke ut av det. Vi kan anta, etter å ha lagt merke til geværet i mannens høyre hånd at det er snakk om nyere tid (med det mener jeg i løpet av de siste 100 årene).

Det vi ser er en mann med langt hår og skjegg, ikledd en hvit kjortel og et brunt klede, som hviler den venstre hånden sin på sitt venstre kne, og holder et gevær (eller er det en rifle?) i høyre hånd – geværet er støttet opp på hans høyre kne. Mannen er nokså pen og velstelt og hviler et rolig blikk mot høyre og ser ganske avslappet ut der han sitter og skuer på noe som er utenfor vår synsevne. Himmelen er dekt av sollys og middels mørke skyer. Bak han skimter vi skog og fjell.

Når det gjelder identifikasjon av den mørkhårede mannen så ser han godt ut som en som kunne gått under navnet, Jesus. Og da snakker jeg så klart om Jesus Kristus, Guds sønn. Det er ganske ironisk at Jesus, menneskenes martyr og frelseren, sitter slik med et geværet, men nå er det nok også nettopp dette som gjør bildet hakket mer interessant enn de diverse andre gudebilder vi ser rundt om. Selve lyset er også med på å gi bildet det "guddommelige" og en smule "overjordiske" stemningen som preger bilder der det kommer inn med solen fra den ene siden som en slags åpenbaring og faller på ryggen til (la oss anta at mine anelser er korrekte), Jesus. Fargene på sin side går i varme jordtoner.

Når det kommer til selve budskapet så er det nok en gang geværet som er mest fremtredende. Det kan sees på som et symbol for alle krigene som kristendommen har ført med seg – til tross for sine fredlige formål. Det kan også referer til makten som kristendommen har i samfunnet. Kontrastene mellom den roen og mildheten som jeg syns mannen på bilde, "Jesus", reflekterer og det skinnende geværet – som på mange måter representerer tematikker så fjernt med hva mange forbinder med kristendommen, nemlig krig, død, drap, hevn, maktmisbruk og fare. Det er nesten litt sarkastisk. Kanskje bildet prøver å fortelle oss noe; kanskje det representerer de kalde faktaene, den uslåelige realismen som vi finner i historiebøkene, men ikke så lett i bibel. Kanskje kunstneren prøver å minne oss på at det finnes flere sider ved en sak; at selv Jesus og våpen henger sammen; slik vi alle; på en eller annen måte er spunnet sammen i et nett av tilfeldigheter, sjanser, overtro og fakta. Eller kanskje kunstneren rett og slett ønsket å provosere. Og da ender vi kanskje opp med å måtte stille oss selv ikke et; men flere spørsmål; og da har kanskje kunstneren allerede oppnådd mye. Eller hva?

Dagens lille etiske dilemma:

A B O R T ?

Du gror inni meg. Du gjør meg større. Magen min blir rund, litt under navlen, det er du. Om vi mister hverandre – om det lille vesenet ditt slutter å ekspandere – dør jeg og litt da? Slik som at om du dør så dør jeg og; eller vertfall litt av meg. Er vi uløselig sammenknyttet i hukommelsen min? Kan jeg eksistere videre alene? Fly solo etter dette? Eller er jeg for tung. For skadet. Er arret du laget på innsiden av huden min for irritert? Vil jeg ikke gro om jeg ikke lar deg gro?

Dette er en problemstilling som jeg syns er enormt viktig nettopp fordi det er en situasjon som de fleste/jenter eller kvinner en eller annen gang i livet sitt har streifet innom. Hva om jeg blir gravid; vil jeg beholde barnet? Hvorfor? Hvorfor ikke? Selv for fjernt det måtte føles så er dette faktisk noe som kan ligge nærmere enn man tror derfor vil jeg nå gå litt inn på de ulike siden ved spørsmålet rundt abort og drøfte det ut i fra bade plikt-, konsekvens-, og holdningsetiske synspunkt.

Det er både en teknisk sitasjon der vi har et "problem" som kan løses, men også et juridisk. I Norge sier loven ja til selvbestemt abort helt til fjortende uke, mens i mange stater i USA er det rett og slett ulovelig.
Det mest aktuelle er derimot de psykologiske aspektene ved sitasjonen.
Når vi står ovenfor en jente som er i strid om hun skal gjennomføre en abort eller ikke bør man først og fremst fokusere på hva som kan hjelpe henne. Men det er også her abortsaken er kompleks; noen vil nemlig også hevde at det dreier seg om enda et individ, med samme menneskeverd; det ufødte barnet.

Konsekvensetikk
Her legges det til grunne at valget du tar – tar du på bakgrunn av konsekvensene de ulike valgmulighetene gir deg. Om du er en universell konsekvensialist så tar du dessuten hensyn til alle som berøres av valget.

Angående abortspørsmålet så må du ta for deg de ulike konsekvensene en abort, eller eventuellt et barn, vil få for ditt liv - men også det ufødte barnet.
Hvordan liv kan jeg tilby et eventuellt barn? Har jeg en stabil nok økonomi?
På den andre siden; kan jeg leve med meg selv i vissheten om at jeg fullfører aborten? Er jeg sterk nok? Trygg nok på valget mitt? H
Barnefaren er ofte også involvert; men i bunn og grunn blir vurderingen blir overlatt til deg: det er du som må ta standpunkt til hvilke konsekvenser som er passer seg best i livet ditt. Det er kanskje denne form for etikk som er mest aktuell når vi snakker om abortspørsmålet.

Pliktetikk
I pliktetikken er det selve handlingen som er viktigst. Du tar utgangspunkt i ulike prinsipper og moralske regler for å finne ut om handlingen, i dette tilfellet; abort, er rett eller galt (Grav i tanketanken og repeter Kants "kategoriske imperativ"). Her er det kanskje mange av de religiøse anti-abort menneskene finner sine argumenter. Men hva som gjør nettopp pliktetikk så kontroversiell er at rett og slett ikke passer i alle situasjoner.

Er det min plikt å beholde barnet? Har jeg en plikt ovenfor barnet? Meg selv? Barnefaren? Hva blir konsekvensene om jeg velger å fjerne det? Vil jeg kunne leve med meg selv? Vil jeg angre? Om jeg beholder det så vil det bety enorme forandringer i fremtidsplanene mine; dessuten vil det prege min økonomiske situasjon.

Holdningsetikk
Det er her deg kan begynne å bli tøft. Handlingsetikken blender den som handler, personen bak handlingen med skarpt lys. Om du vurderer en abort så handler det derfor om hvorfor. Hva ligger bak? Egoisme, frykt, en dypere innsikt, kunnskaper, forståelse for hva som er best? Er handlingene dine et produkt av gode eller dårlige motiver? Man kan spørre seg selv om man vil utføre en abort fordi man mener at det er det beste - eller fordi man ikke bryr seg?
Handlingen din sier noe om deg; om dine personlighets trekk og din måte å eksistere i omverdenen på. Men hva sier egentlig ditt standpunkt til abort om din personlilighet?

Her er det ingen enkle svar, og diskusjonen skaper sterke reaksjoner og følelser hos mange. Det er et uhyre personlig dilmella; samtidig som det berører sentrale etiskeverdier som menneskeligheten står ovenfor som respekt for et menneskelig, ytringsfrihet, ansvar og ikke minst; frihet til å ha kontroll over sitt eget liv
For som i alle de ulike etikkene er det din historie som gjør utslag; din bakgrunn. Så kanskje konklusjonen i en setning hadde lignet noe på noe sånnt som det her:

Det finnes tusenvis av forskjellige tilfeller og tusenvis av riktige veier å gå.

Helt til sist vil jeg avslutte med et klipp fra det herlige dropset av en film, "Juno", fra 2007 som forteller historien om tenåringsgraviditet med en stor dose humor og enda mer hjerte.