Livsbudsjett

Oppgave: Lag ditt eget livsbudsjett. Skriv ned de tingene som gjør at du og de du lever sammen med vil få et godt liv. Formen teksten som du vil, gjerne som et dikt, en dagbokside eller et brev til deg selv.

Livsbudsjett for Thea Emilie Gjestvang-Knutzen

Først, la oss starte med det grunnlegende:

• Mat. (Helst en sammensetning av frukt, laks, korn, melkeprodukter, salat og grønnsaker.)
• Søvn. (Kroppen min har registrer ønske om minst åtte timer. Noe som tilsier at undertegnede på være i seng senest klokken elleve.)
• Kjærleik.( Man skal så absolutt ikke kimse av en klem eller to, jeg er ikke sær på det. Men kjærleik i abstrakt for blir også satt pris på.)
• Små gleder.
• Store gleder.
• Bøker.
• Film.
• Mennesker.
• Ord.
• Medmenneskelighet.
• Verdensbetraktning.
• Trygghet.
• Orden.
• Kunnskap.

Er det slike ting man skriver i et livsbudsjett?

Jeg håper jeg har noen som vil holde meg i hånden de dagene det bare ikke hjelper å være alene.
Kan jeg skrive det i et livdsbudsjett?

Jeg syns, sånn helt ærlig, at det her var mer komplisert en først antatt. Dette ivsbudsjettet. For det er så mye som er viktig! Det er så mye jeg vil ha med!

Jeg vil være lykkelig, jeg vil lære, jeg vil danse, jeg vil lage mat som smaker godt, jeg vil være en søt kjæreste, jeg vil være en kul og innterresang kjæreste, jeg vil være en bra datter, jeg vil få meg en utdannelse, jeg vil gå masse på ski, jeg vil svømme av meg bekymringer, jeg vil utfordres, jeg vil være glad, jeg vil gi mer, jeg vil få mer, jeg vil se masse film, jeg vil være klok, jeg vil sove godt, jeg vil gjøre riktige valg, jeg vil oppleve, jeg vil være sunn, jeg vil være tynn, jeg vil være frisk(!), jeg vil ikke glemme, jeg vil huske! Alt! Jeg vill møte nye mennesker, jeg vil være modig, jeg vil være tøff.
Kan jeg skrive det i et livsbudsjett?

Jeg vil at livet mitt skal bety noe; jeg vil at jeg skal bety noe! Ikke bare for noen, men for ja, det hele. Er det å være selvopptatt? Går jeg over streken? Krever jeg for mye? Av dere? Av deg? Verden? I bunn og grunn er det jo hva jeg krever av meg selv som teller; hva jeg utretter ut i fra hva jeg ønsker.

Jeg vil mye, jeg innrømmer det.

Men hva er det jeg trenger?

Penger? Oppmerksomhet? Kjærlighet? Viljestyrke? Jeg trenger litt av alt. Det er det som er skremmende og fint. For da må jeg prioritere. Tiden må prioriteres. Tiden må planlegge og justeres. Det kreves en konstant og meget nøyaktig finjustering av alle knappene og alle vibrasjonene og friksjonene som utgjør et liv for å få livsbudsjettet mitt til å gå opp. Det gjør det. Hvorfor ser du på meg på den måten? Syns du jeg stresser? Har jeg mistet fokus? Kanskje.
Kanskje er det ikke mangel på tid, men mangel på senkede skuldre og bortglemte tider som gnager mest.

(jeg tror vi trenger et dikt!)

One Art
Av Elisabeth Bishop

”The art of losing isn't hard to master;
so many things seem filled with the intent
to be lost that their loss is no disaster.

Lose something every day. Accept the fluster
of lost door keys, the hour badly spent.
The art of losing isn't hard to master.

Then practice losing farther, losing faster:
places, and names, and where it was you meant
to travel. None of these will bring disaster.

I lost my mother's watch. And look! my last, or
next-to-last, of three loved houses went.
The art of losing isn't hard to master.

I lost two cities, lovely ones. And, vaster,
some realms I owned, two rivers, a continent.
I miss them, but it wasn't a disaster.
-Even losing you (the joking voice, a gesture
I love) I shan't have lied. It's evident
the art of losing's not too hard to master
though it may look like (Write it!) like disaster.”


Elisabeth har forstått det. At noen ting må man gi slipp på. Det er ingen katastrofe. Noen ting er det ok å gi opp. Som å spille piano. Jeg har gitt opp piano. Men jeg overlever. Som å være noe annet, se ut som noen andre; jeg jobber meg å gi opp det. Jeg overlever! Jeg har gitt opp mørkt kort hår og piecinger, jeg har gitt opp å skulle forstå matematikk, jeg har gitt opp å bare gi, jeg tar litt også, inniblant. Og se; jeg lever!

For om man ikke gir opp noe, så blir man sliten. Grådig sliten. Og da strekker ikke noe livsbudsjettet til.

Det tror jeg virkelig ikke.

Derfor skal jeg skrive livsbudsjettet mitt og jeg skal bruke få ord:

Lev, elsk, pust og del det gode du opplever.

Jeg skal skrive på et ark som jeg fyller med farger og henge det opp over senga mi. Og helt øverst skal det stå, i store blå, oppmerksomhetsyke bokstaver:

tiden er her; du er her. Det er ok.

Litt om meg.

Jeg vet ikke helt når jeg ble enn av dem som hører på den samme sangen helt til jeg blir kvalm.
Men jeg er en av dem.
Jeg vet at jeg er en sånn en som spiser sjokolade og etterpå blir sinna fordi man skulle egentlig vært minus 5, kanskje til og med 8 kilogram.
Men jeg er en av dem.

Jeg er en sånn en som det virker som leser mange bøker, men egentlig bare leser noen få, fordi de aller fleste bøker virker litt for tomme.

Jeg liker at jeg kommer så godt overens med foreldrene mine. Ja, jeg er en av dem også.

Jeg er usikker på om jeg noen sinne kommer til å reise utenlands lenger enn en måned, fordi jeg er ensom nok fra før og synes avstanden mellom meg og de jeg er glad i er lang nok. Selv om jeg er her og de der borte. Det ikke er så mange skritt å gå.

Jeg har begynt å like mennesker som har det bra. Før likte jeg nesten bare mennesker som ikke hadde det bra. Eller, jeg søkte nok til mennesker som ikke hadde det så bra fordi jeg ikke hadde det så bra. Men nå har jeg det mye bedre.

Jeg er litt for flink til å bruke hersketeknikker over de personene jeg liker best. Og når du spør meg om hvem jeg kan lene meg på, hvem holder deg oppe, Thea? Ja, da vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Annet enn at jeg klarer meg bra. Stort sett.

Noen ganger, når jeg er lei meg, lurer jeg på om ting hadde blitt bedre om jeg hadde spist kjøtt. For mennesker har tross alt spist kjøtt skikkelig lenge. Men jeg spiser det ikke, og ting blir bedre uansett.

Jeg leser for få bøker. Jeg elsker bøker, så det plager meg litt.

Jeg tror jeg alltid jobber litt ekstra for at folk skal like meg bare fordi jeg, i så lang lang tid, ikke har likt meg selv. Og ganske ofte blir det feil. Men vi har alle vært der, har vi da ikke?

Jeg er en sånn en som liker å lese historie. Lese politikk. Jeg syns det ufarliggjør verden å vite mer om den. For verden er et skummelt sted, selv om jeg man har det bra i den lille virkeligheten som oppstår rundt deg.

Det er så mye jeg liker. Jeg liker å smile til fremmede, jeg liker å spise middag med vennene mine, jeg liker å svømme, jeg liker å le, jeg liker å gå på kino, jeg liker å låne bøker på biblioteket, jeg liker å male, jeg liker å gå turer, jeg liker å hoppe opp og ned på konsert, jeg elsker å danse til de sangene alle de andre tror man ikke kan danse til, jeg liker katter, jeg liker hunder, jeg liker å skrive små hemmelige beskjeder til fremmede og lime dem inn i aviser i kiosken, jeg liker å klippe i stykker flotte magasiner og henge bildene av alle de vakre menneskene på veggen min. Jeg liker havregrøt, laks og te med honning. Masse honning. Som sagt: det er mye jeg liker.

Også er jeg litt (veldig) redd for å ikke være bra nok (til alt). Men det snakker vi ikke om.

Jeg vet ikke helt når jeg ble alt dette, men jeg vet at dette er litt av hva jeg er. Og jeg kommer til å høre på den samme sangen enda litt til, enda tre ganger, helt til jeg sitter igjen med litt mer enn hva jeg hadde fra før og kan lete etter en ny en.

okay i am quiet now | i leave the ashes burning free
melt your whispers meant for me | down to mediocracy
a digitised personality | designed to be when not to be
happy happy happy happy happy

Life being what it is

Jeg tenkte jeg kunne gjøre det litt varmere her inne med en sang. Sånn midlertidig. Så dere ikke blir bare blir møtt med ingenting. Så, inntil videre: værsågod, Kaki King.