La oss feire lyset!

Oppgave: Hva med hinduismen gjorde størst inntrykk? Begrunn svarte

Det er mye med hinduismen som jeg ikke helt klarer å spinne tanketrådene mine rundt. Jeg leser om kaste system og at det er en, to – oi, faktisk tre veier til frelse og jeg hører småskumle historier om små gutter som mister hode og ender opp som halvt elefant. Det kan være sterke saker å fordøye. Kuriositeter til side; hinduismen er en omfattende og spennende religion med utallige aspekter som alle egner seg godt til både nærmere undersøkelser og filosoferingsforsøk, men det som jeg av en eller annen finurlig grunn alltid har klinget fint og rent i ørene mine er høytidene de feirer; spesielt en. Hind uer verden over har nemlig noe som jeg syns høres både mer logisk og vakkert ut enn både jul og påske (og diverse andre festligheter vi morer oss med) til sammen; og høytiden jeg snakker om er Divali – den store lysfesten.


Først; frem med faktaene:Divali er den mest utbredte høytiden i India og går også under navnet Dipavali; lysfest. Hus blir vasket, lys blir tent; mange lys. De feirer lysets seier over mørket, lykkens seier over uhelle, det gode som seirer over det onde, og kunnskapen som er større en ignoranse. Sånn rent praktisk så feires Divali i fullmånedagen i kartika – noe som enkelt forklart tilsvarer et tidspunkt rundt oktober/november i vår vestlige kalender. Ved å sette lys i vinduer og tenne oljelamper ber man, tradisjonen tro, gudinnen Lakshmi hjem til seg. Lakshmi er ganske trivelig i grunn; gudinne for barmhjertighet, rikdom, gavmildhet og fremgang som hun er. Det er flere familiemedlemmer av Lakshmi som preger høytiden; oljelampene som tennes skal nemlig også jage vekk mørket, døden og uhellet som Lakhsmis ikke fullt så hyggelige bror, Alakshim, representerer.

Men disse to er ikke de eneste gudene som er innblandet i feiringen. Man feirer nemlig også hjemkomsten til gudene Rama og Sita, som av uheldige grunner ble forvist fra byen Ayodhya, Rama er ikke hvem som helst-, etter Krishna er han den viktigste inkarnasjonen av Vishnu. Men det stopper ikke her! Dett feires også at Krishna seiret over den slu slangedemonen Naraka.


Mange tenker nok allikevel mest på Divali som en feiring for det nye året. En slags avslutning på det gamle der man tar farvel med deg gamle året og hva det hadde med seg og ønsker det nye velkomment. Det smelles med enorme menger fyrverkeri, og selv jeg må innrømme at fyrverkeri ikke virker fullt så teit og bortkastet om man ser på det med hinduene – der ser man faktisk på fyrverkeri som et symbol på at man jager bort onde ånder!


Det er en rekke tradisjoner når det gjelder akkurat hvordan feiringen skal gå for seg. Den varer i fem dager til ende og hver dag har sin betydning og sine ritualer. Men det er det jeg velger å legge vekt på her i og med at det finnes utallige versjoner av hva man faktisk gjør. Noen spiser godteri, andre investere i nye klær, noen sender kort og kanskje til og med utveksler gaver. Men det som faktisk fenger meg med høytiden er de generelle trekkene ved den. Det er hva jeg vil kalle en gjennomført positivt-definer høytid, der man feirer lyset, varmen og det gode i verden.


Neste Divali blir det feiring hos meg med lys, godteri og kanskje til og med noen stjerneskudd. I det mørke kalde nord tror jeg en lysfest er noe hvem som helst kunne ha godt av. La oss feire lyset, dere!

Tre filosofer; et kjønn

Jente, Mann, Gutt, Kvinne. Fire store ord som smaker av både respekt, forundring og fascinasjon. Kanskje forakt. Kanskje fremmedgjøring. Frykt. Forandring. Det er et evig tema vi har meg å gjøre her. Diskusjonene om synet på kjønn og kjønnsmønstre har bare vokst med sekundene. Jeg, som ung kvinne og gryende feminist hat blitt både begeistret og forbanna av ordene og meningen som diverse filosofer har kokt sammen. Og i dag har jeg tenkt til å ta for med en av de som provoserte meg mest, Kant, en av mine store heltinner, Simone De Beauvoir, og en som vingler litt midt i mellom.

Den tyske filosofen Emanuel Kant hadde kvasse meninger om forskjellene mellom menn og kvinner. Han snakket om en "avstand" mellom kjønnene som han mente var naturbestemt. Dessuten hadde han ganske klare oppfatninger om hva det å være mann, og det å være kvinne innebar. La meg utdype: I følge Kant var kvinnen et følelsesvesen som hadde emosjonelle og estetiske evner. Mennene sine ever kom til utrykk i matematikk og vitenskap. Han gikk så langt som å hevde at menn fant intellektuelle kvinner uattraktivt. Dessuten konstaterte han at mannens viten varte evig, mens kvinnens skjønnhet ville falme og bli borte med tiden. Kvinnen kunne vel å merke kompensere for sine manglende skjønnhet med å forbedre sine "indre" egenskaper; de måtte for guds skyld ikke anstrenge seg fysisk eller intellektuelt!

Emanuel Kant

Om du har litt peiling på filosofi kjenner du kanskje allerede nå at det skurrer litt i øregangen din. For er ikke Kant mest kjent for sitt kategoriske imperativ, "Du skal bare handle etter en handlingsregel (maksime) som du også kan ønske blir en allmenn lov.", og når Kant sier "alle" så innebærer vel dette både kvinner og menn? Det er her puslespillet mitt faller fra hverandre.

La oss så skru klokken enda noen år tilbake til vi treffer på selveste Aristoteles. Et viktig aspekt ved Aristoteles sitt tankesett er at han organiserte alt i verden, også mennesket, inn i en rangordning. Hvilken rang noe eller noen har regnes ut i fra hvilken verdi noe/noen har og Aristoteles mente at verdien av et menneske kommer fra hvilken funksjon mennesket fyller. Det er dette som kaster lys over kvinnesynet hans. Rett på sak så mente han at kvinner er mindre verdifulle enn menn i og med at mennenes funksjon i samfunnet ble betraktet som viktigere enn kvinnens.

Aristoteles

Det som slår meg er at store filosofer, de som kanskje tenker mer enn det vi andre gjør, eller hvert fall på større ting, kan være nokså lite gjennomtenkte.
La meg fortelle deg om noe av de mest urovekkende jeg fant i min lille gule bok med påskriften Aristoteles – en innføring. Der kom jeg nemlig over en paragraf som omhandlet noe så kontroversielt som det Aristoteles kall omtalte som "Teorien om det naturlige slaveri". Aristoteles mente nemlig at enkelte mennesker er, fra naturens side, bedre egnet til å utføre tjenerarbeid. De er slik fra naturens side, og bør være, slaver – et annet menneskes eiendom. Han uttalte noe slikt som at "At noen må lede og andre mp la seg lede, er ikke bare nødvendig, men også gagnlig; fra fødselen er noen bestemt til å lede, andre ledet." Jeg vil våge å hevde at en slik kvass uttalelse også farger kvinnesynet hans. Han fortsetter videre med å utdype sin teori med å si at det er "naturgitte forskjeller mellom menneskene". Han benekter rett og slett at alle mennesker er like og med dette innrømmer han hat det naturlig for noen mennesker å herske og bestemme for andre, og for andre å bli hersket og adlyde. Klare linjer til kvinnesynet hans kommer til syne når han kommer inn på spørsmålet om hvem skal bestemme i familien. Ut i fra det samme prinsippet som ble belyst når det kom til slavene gjelder også her. "En mann og far", sier Aristoteles, "styrer over hustru og barn, men over begge som over frie, men styreformen er forskjellig: over hustruen i samsvar med en forfatning (konstitusjonelt), over barna som konge". Med dette setter han strek for de fleste spekulasjoner og fastslår at mannens autoritet over hustruen bygger på en naturlig forskjell mellom dem.

Riktig så dramatisk er det allikevel ikke. Om man leser videre kommer det frem at han mener at familien bør styret som et "aristokrati", et styre ved den beste. "Derfor bør mannen bestemme de ting som angår ham, men de ting som kommer inn under hustruens område overlater han til henne." De mest standhaftige feministene av oss vil nok ikke slå seg til ro med dette, men på mange måter ror han seg ganske trygt i land. Om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet skriver han; "De hjelper hverandre; hver bidrar med sitt til fellesskapet." Han snakker også om viktigheten av å skape bånd; bygge vennskap; noe han er ganske alene sin tid tatt i perspektiv.

Simone De Beauvoir

Helt til sist, som en slags storslått avslutning hele denne samlingen av ord og uttalelser om menn og kvinner og alle tankene denne tematikken må bringe vil jeg skrive litt om Simone De Beauvoir.
Jeg er nok ikke alene om å ha latt meg begeistre for sin eksistensialistiske filosofi som gikk i en ny og feministisk retning. Til forskjell til de to (mannlige) filosofene vi har vært inne på er Simone spesielt fokusert rundt kvinners sitasjon i samfunnet. Hun markerte seg sterkest med boken "Det annet kjønn", som kom ut i 1949 og ble sett på som veldig kontroversiell med sine spisse kritikk av det mannsdominerte samfunnet. Det som krydrer tankegangen hennes med det lille ekstra er at selv om hun var veldig opptatt av at menn og kvinner skulle være likestilte anerkjente hun at det finnes forskjeller mellom kjønnene. I følge er det to store missforståelser som preger kvinnesynet i verden. Den ene er ideen om at kvinner må bli som menn for å kunne virkelig bli fullkomne individer. Den andre er at hun tok et høylytt oppgjør med tendensene til passivitet som vi finner i den tradisjonelle oppdragelsen til kvinnerollen; bare når det forventes noe av kvinner som menn kan kvinner strekke seg og vokse i takt med sine mannlige medskapninger. Så stort; så uendelig viktig.

Egentlig kunne jeg skrevet i en liten evighet om bøkene, ordene og alle de store flotte tankene som Simone øste ut over verden. Og temaet i seg selv er stort nok til å fylle side på side; jeg håper allikevel at du, med denne lille smakebiten, kjenner at det klør litt i bevisstheten etter å lese mer; oppdage mer; for dette er vitenskap, etikk, historie og samtid på en gang. Og debatten er på ingen måter død.

Livsbudsjett

Oppgave: Lag ditt eget livsbudsjett. Skriv ned de tingene som gjør at du og de du lever sammen med vil få et godt liv. Formen teksten som du vil, gjerne som et dikt, en dagbokside eller et brev til deg selv.

Livsbudsjett for Thea Emilie Gjestvang-Knutzen

Først, la oss starte med det grunnlegende:

• Mat. (Helst en sammensetning av frukt, laks, korn, melkeprodukter, salat og grønnsaker.)
• Søvn. (Kroppen min har registrer ønske om minst åtte timer. Noe som tilsier at undertegnede på være i seng senest klokken elleve.)
• Kjærleik.( Man skal så absolutt ikke kimse av en klem eller to, jeg er ikke sær på det. Men kjærleik i abstrakt for blir også satt pris på.)
• Små gleder.
• Store gleder.
• Bøker.
• Film.
• Mennesker.
• Ord.
• Medmenneskelighet.
• Verdensbetraktning.
• Trygghet.
• Orden.
• Kunnskap.

Er det slike ting man skriver i et livsbudsjett?

Jeg håper jeg har noen som vil holde meg i hånden de dagene det bare ikke hjelper å være alene.
Kan jeg skrive det i et livdsbudsjett?

Jeg syns, sånn helt ærlig, at det her var mer komplisert en først antatt. Dette ivsbudsjettet. For det er så mye som er viktig! Det er så mye jeg vil ha med!

Jeg vil være lykkelig, jeg vil lære, jeg vil danse, jeg vil lage mat som smaker godt, jeg vil være en søt kjæreste, jeg vil være en kul og innterresang kjæreste, jeg vil være en bra datter, jeg vil få meg en utdannelse, jeg vil gå masse på ski, jeg vil svømme av meg bekymringer, jeg vil utfordres, jeg vil være glad, jeg vil gi mer, jeg vil få mer, jeg vil se masse film, jeg vil være klok, jeg vil sove godt, jeg vil gjøre riktige valg, jeg vil oppleve, jeg vil være sunn, jeg vil være tynn, jeg vil være frisk(!), jeg vil ikke glemme, jeg vil huske! Alt! Jeg vill møte nye mennesker, jeg vil være modig, jeg vil være tøff.
Kan jeg skrive det i et livsbudsjett?

Jeg vil at livet mitt skal bety noe; jeg vil at jeg skal bety noe! Ikke bare for noen, men for ja, det hele. Er det å være selvopptatt? Går jeg over streken? Krever jeg for mye? Av dere? Av deg? Verden? I bunn og grunn er det jo hva jeg krever av meg selv som teller; hva jeg utretter ut i fra hva jeg ønsker.

Jeg vil mye, jeg innrømmer det.

Men hva er det jeg trenger?

Penger? Oppmerksomhet? Kjærlighet? Viljestyrke? Jeg trenger litt av alt. Det er det som er skremmende og fint. For da må jeg prioritere. Tiden må prioriteres. Tiden må planlegge og justeres. Det kreves en konstant og meget nøyaktig finjustering av alle knappene og alle vibrasjonene og friksjonene som utgjør et liv for å få livsbudsjettet mitt til å gå opp. Det gjør det. Hvorfor ser du på meg på den måten? Syns du jeg stresser? Har jeg mistet fokus? Kanskje.
Kanskje er det ikke mangel på tid, men mangel på senkede skuldre og bortglemte tider som gnager mest.

(jeg tror vi trenger et dikt!)

One Art
Av Elisabeth Bishop

”The art of losing isn't hard to master;
so many things seem filled with the intent
to be lost that their loss is no disaster.

Lose something every day. Accept the fluster
of lost door keys, the hour badly spent.
The art of losing isn't hard to master.

Then practice losing farther, losing faster:
places, and names, and where it was you meant
to travel. None of these will bring disaster.

I lost my mother's watch. And look! my last, or
next-to-last, of three loved houses went.
The art of losing isn't hard to master.

I lost two cities, lovely ones. And, vaster,
some realms I owned, two rivers, a continent.
I miss them, but it wasn't a disaster.
-Even losing you (the joking voice, a gesture
I love) I shan't have lied. It's evident
the art of losing's not too hard to master
though it may look like (Write it!) like disaster.”


Elisabeth har forstått det. At noen ting må man gi slipp på. Det er ingen katastrofe. Noen ting er det ok å gi opp. Som å spille piano. Jeg har gitt opp piano. Men jeg overlever. Som å være noe annet, se ut som noen andre; jeg jobber meg å gi opp det. Jeg overlever! Jeg har gitt opp mørkt kort hår og piecinger, jeg har gitt opp å skulle forstå matematikk, jeg har gitt opp å bare gi, jeg tar litt også, inniblant. Og se; jeg lever!

For om man ikke gir opp noe, så blir man sliten. Grådig sliten. Og da strekker ikke noe livsbudsjettet til.

Det tror jeg virkelig ikke.

Derfor skal jeg skrive livsbudsjettet mitt og jeg skal bruke få ord:

Lev, elsk, pust og del det gode du opplever.

Jeg skal skrive på et ark som jeg fyller med farger og henge det opp over senga mi. Og helt øverst skal det stå, i store blå, oppmerksomhetsyke bokstaver:

tiden er her; du er her. Det er ok.

Litt om meg.

Jeg vet ikke helt når jeg ble enn av dem som hører på den samme sangen helt til jeg blir kvalm.
Men jeg er en av dem.
Jeg vet at jeg er en sånn en som spiser sjokolade og etterpå blir sinna fordi man skulle egentlig vært minus 5, kanskje til og med 8 kilogram.
Men jeg er en av dem.

Jeg er en sånn en som det virker som leser mange bøker, men egentlig bare leser noen få, fordi de aller fleste bøker virker litt for tomme.

Jeg liker at jeg kommer så godt overens med foreldrene mine. Ja, jeg er en av dem også.

Jeg er usikker på om jeg noen sinne kommer til å reise utenlands lenger enn en måned, fordi jeg er ensom nok fra før og synes avstanden mellom meg og de jeg er glad i er lang nok. Selv om jeg er her og de der borte. Det ikke er så mange skritt å gå.

Jeg har begynt å like mennesker som har det bra. Før likte jeg nesten bare mennesker som ikke hadde det bra. Eller, jeg søkte nok til mennesker som ikke hadde det så bra fordi jeg ikke hadde det så bra. Men nå har jeg det mye bedre.

Jeg er litt for flink til å bruke hersketeknikker over de personene jeg liker best. Og når du spør meg om hvem jeg kan lene meg på, hvem holder deg oppe, Thea? Ja, da vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Annet enn at jeg klarer meg bra. Stort sett.

Noen ganger, når jeg er lei meg, lurer jeg på om ting hadde blitt bedre om jeg hadde spist kjøtt. For mennesker har tross alt spist kjøtt skikkelig lenge. Men jeg spiser det ikke, og ting blir bedre uansett.

Jeg leser for få bøker. Jeg elsker bøker, så det plager meg litt.

Jeg tror jeg alltid jobber litt ekstra for at folk skal like meg bare fordi jeg, i så lang lang tid, ikke har likt meg selv. Og ganske ofte blir det feil. Men vi har alle vært der, har vi da ikke?

Jeg er en sånn en som liker å lese historie. Lese politikk. Jeg syns det ufarliggjør verden å vite mer om den. For verden er et skummelt sted, selv om jeg man har det bra i den lille virkeligheten som oppstår rundt deg.

Det er så mye jeg liker. Jeg liker å smile til fremmede, jeg liker å spise middag med vennene mine, jeg liker å svømme, jeg liker å le, jeg liker å gå på kino, jeg liker å låne bøker på biblioteket, jeg liker å male, jeg liker å gå turer, jeg liker å hoppe opp og ned på konsert, jeg elsker å danse til de sangene alle de andre tror man ikke kan danse til, jeg liker katter, jeg liker hunder, jeg liker å skrive små hemmelige beskjeder til fremmede og lime dem inn i aviser i kiosken, jeg liker å klippe i stykker flotte magasiner og henge bildene av alle de vakre menneskene på veggen min. Jeg liker havregrøt, laks og te med honning. Masse honning. Som sagt: det er mye jeg liker.

Også er jeg litt (veldig) redd for å ikke være bra nok (til alt). Men det snakker vi ikke om.

Jeg vet ikke helt når jeg ble alt dette, men jeg vet at dette er litt av hva jeg er. Og jeg kommer til å høre på den samme sangen enda litt til, enda tre ganger, helt til jeg sitter igjen med litt mer enn hva jeg hadde fra før og kan lete etter en ny en.

okay i am quiet now | i leave the ashes burning free
melt your whispers meant for me | down to mediocracy
a digitised personality | designed to be when not to be
happy happy happy happy happy

Life being what it is

Jeg tenkte jeg kunne gjøre det litt varmere her inne med en sang. Sånn midlertidig. Så dere ikke blir bare blir møtt med ingenting. Så, inntil videre: værsågod, Kaki King.