Inn kommer en ny type alvor.

I den gryende begynnelsen av 1900 tallet skapte Darwin og hans "Artenes opprinnelse" dype skjelv i troen til mennesker verden over. Et skjelv som vi den dag i dag opplever ettervirkningene av. Vi lever i en verden der religion har blitt en livsstil, kanskje til og med en vare. For mange hvertfall. Globalisering har gjort verden mindre og også avstanden mellom mange av våre store religioner har krypmet. Allikevell er det en kjent sak at folk ikke er så religisøse som de var før. Jeg vil passe meg for åpenbar generalisering, slikt er farlig. Men jeg tørr å påstå at folk flest, særlig her i vesten, ikke bryr seg fullt som Gud og Jesus, himmel og helvete som di gjorde før i tiden. Noe har skjedd. Verden har forandret seg, hodene våre har følgt med. Vi er et produkt av vår egen tid og det moderne samfunn. Og å kalle det moderne samfunnet et religiøst samfunn er nok litt i overkant. Nei, nå er det helt andre ting som er hellig. Helt andre ting å tro på. Vi mennesker har aldri hatt flere muligheter og alternativer. Det kan være snakk om alt fra livssmåter, filosofier til aktiviteter å fylle livene våre med. Alikevell ser vi aldri ut til å bli mette. Kan det være det er religiøsitet vi mangler? Er alt vi trenger litt tro?

I julen leste jeg en artikkel om hvordan gotisk litteratur er på full fart inn i bokhyllene, tankene og livene våre igjen. Om hvordan vi, etter en lang periode med realisme og hjertesorg i ulik form, nå vender tilbake til det romantisk, det overnaturlig. Vi søker til det nære - til det kjente - til naturen. Til det som er ekte. Vi leser om vampyrer og fenomener og leter etter svar på spørsmål som kunne slukt hele universet hadde de fått lov. Vi omfaner eksistensialismen og uvitheten. Fantasy har gått fra å være en undergrunnsjanger til allemannseie. Vi gir oss henn til noe større, viktigere, uforklarlig. "Vi har nok en gang innsett at vi er skjøre og forgjengelige" sto det (fritt gjenndiktet etter egen hukkomelse) i nevnte artikkel - og her tror jeg vi er inne på noe. Samtidig som verden blir mindre og avstandene kortere, eskalerer frykten og usikkerheten over fremtiden og meningen med det hele.

Så tenk da om Darwin ikke hadde satt igang det lille jordskjelvet sitt - hadde vi da hatt det enklere? Om ingen hadde lurt om det faktisk er reelt med en Gud som skaper verden på 6 dager og hviler på søndag? Det er et tankeeksperiment så omfattende at man kan bli svimmel. Så istedenfor å fokusere på hva som kunne ha vært og ikke har jeg bestemt meg for heller å rette oppmerksomheten min mot det som faktisk er.

Så vi leser Harry Potter og blir like lei oss hver gang noen minner oss på at vi ikke ble rekrutert til Galtvort. Vi leser Ringenes Herre og pugger alvisk. Helt nytt er en hel generasjon med tenåringer som blir smågale av ukontrollerte hormoner over "vegetarianer" vampyrer. Filmindustrien melder om at flere stor prosjekter som omhandler mytologi. Fantasy bøker er ikke lenger for særinger. De er for alle. Men si meg, er alt dette egentlig bare et skjalkesjul?

For om jordskjelvet ikke skyldes Darwin så hadde en annen stein utløst et snøskred. Inn kommer unansett en ny type alvor. I bunn og grunn handler det kanskje om det behovet vi mennesker har tatovert dypt inne på hjerterota; behovet etter å finne mening med vår egen eksistens. Å finne noe å holde fast ved. Noe som gjør livet interessant. Spennende. For ikke å glemme underholdene!

På en måte er vi heldige: mulighetene har aldri vært flere. Det som gir mening for meg gir ikke nødvendigvis deg noe som helst. Det er akkurat det vi idag har rom for. Og ja; jeg tror vi mennesker trenger noe å tro på. Men om vi tror på kjærligheten, magi eller guder får være opp til hver og en av oss. For verden viser seg ikke alltid fra sin beste siden. Virkeligheten gjør vondt fra tid til annen. Og Harry Potter er kanskje ikke den dummeste form for smertestillende.