
Som i de fleste andre religioner springer det ulike grener ut fra treet som heter Islam. De drikker av samme vann med de samme røttene; de lever under samme himmelen og deler samme fundamentale overbevisning om at Allah er allmaktig og Mohammed er hans profet. Allikevel kan det være ganske så spennende å studere selve greinene nærmere og det er akkurat det vi skal se på nå.
Først og fremst kan det være greit å ha litt bakgrunnskunnskaper om nettopp hvorfor og hvordan Islam har ulike grener, eller retninger om du vil. La oss derfor stikke nesa ned i historieboka litt før vi går videre:I år 632 døde profeten Mohammed uten å etterlate seg noen etterfølger. Splittelsen mellom Sunni og Sjia muslimene bygger på problematikken som fulgte. Det oppstod stor uenighet angående hvem som skulle ta over ”jobben”. Hvem som skulle få bære den prestisjetunge tittelen ”Mohammads etterfølger”. Sunnimuslimene brukte hode og kom frem til at personen som var best egnet burde få sin sjanse – og i deres øyne var dette en av profetens nære følgesvenner, Abu Bakr. Sjiamuslimene på sin side var hakket mer opptatt av kjerneverdier som familie og tradisjoner, de mente rett og slett at blod var tykkere enn vann, og mente at noe annet enn at en som delte blodsbånd med profeten skulle ta over var uhørt. De satt sin lit til Ali, profetens fetter som også, snedig nok, hadde giftet seg med profetens datter Fatima.
Som du kanskje skjønner var det nokså vanskelig å komme til noe form for kompromiss – resultatet ble at de gikk hver sin vei og to nye greiner sprang ut fra stammen på det islamske tre.
Der. Nå er vi klare for mer. Jeg foreslår at vi starter med den største; den kraftigste grenene med de frodige bladene; Sunnimuslimenes tilholdssted. Rett etter Mohammeds død samlet mange av de som sto profeten nærmest og utnevnte Abu Bakr til khalifa (kalif), som betyr noe slikt som ”stedfortreder”. De var med andre ord først ute.I dag tilhører, ganske imponerende, hele 85 % av alle muslimer i verden til denne retningen. Om du ser nøye etter vil du ikke se nye greiner springe ut fra denne igjen. Dette henger sammen med at den lære ash-Shafi på 800-tallet utarbeidet et fiffig forslag som gikk ut på å forme og utarbeide islams lære og regler fra fire konstante kilder: Koranen, Muhammeds sunna, enighet og analogi. La meg utdype: Koranen er evig og uskapt. Mohammeds sedvane er bindende og representerer hva profeten hadde sagt og gjort. Enighet blant de lærde = garanti for Allahs vilje (Stilig, eller hva? Om alle er enige er det et tegn fra Gud om at han er enig!). Analogi: altså, når det oppsto nye problemstillinger ble man oppfordret til å prøve å løse dem i analogi med etablert lære. Kan sammenlignes med å søke hjelp i bøker som kloke folk har skrevet. - makes perfect sense, ikke sant?
Litt ekstra kunnskap er aldri å forakte, så er du interessert kan jeg legge til at det innenfor sunnittisk islam utviklet seg fire lovskoler (skoleretninger); Hanafiskolen, Malikiskolen, Shafiskolen og Hanbaliskolen, som alle arbeider ut i fra de fire kildene som basis for den islamske loven, sharia.

Så! Da er det Sjiamuslimene tur til å stå i sentrum. De er kanskje få, men de er på ingen måte ikke viktige. Originale var de også. Kalif ble for eksempel til imam, som betyr leder. Og det var Ali, Hasan og Husain som ble regnet som de tre første imamene. Men innenfor sjiamuslimene viste det seg å være vanskelig å bli enige om hvem som var den rettmessige imamen. Tradisjonen tro skulle den neste imamen velges av din forgjenger, men det å få helt klart med seg akkurat hva forgjengeren mente var ikke helt lett. Hovedretningen heter uansett tolver-retningen, i sammenheng med at det til sammen sto frem tolv imamer. En annen retning er sjuer-retningen – dette i forbindelse med spekulasjon rundt hvem den sjuende imamen var.
Et annet ord for den islamske mystikken er Sufisme. Dette er en gren man absolutt ikke skal kimse av. Den oppstod som en reaksjon mot alt fokuset på å formulere den rette læren og de rette lærebestemmelsene. Sufismen bygger sterkt på opplevelsesdimensjonen og legger til grunne at det er mulig å oppnå kontakt med Allah gjennom for eksempel meditasjon, sang, musikk og dans. Når det er snakk om meditasjon så mediterer de gjerne over ette eller flere av Allahs 99 navn for å oppnå kontakt. Sufiene er overbeviste at religionen først og fremst handler om menneskets indre forhold til Gud – noe som står i gangske kvass kontrast med den generelle stemningen i Islam som bygger på underkastelse ovenfor Gud. Det er derfor ikke vanskelig å fatte at Sufiene har opplevd en del kritikk, blant annet var det vanlig at de tidligste Sufiene ble anklaget for blasfemi. Men verden går fremover og er sufisme nokså akseptert. Sufismen har etter hvert utviklet seg til å bli en slags massebevegelse knyttet til stor sufimestre som er omringet av disipler og/eller lærlinger. Mange sultne på kunnskap og velsignelse. Jeg personlig må virkelig innrømme at jeg syns sufismen appellerer mer enn både sjia og sunni-islam til sammen. Du får ta del i noe mystisk og spennende – og samtidig oppleve kontakt med Allah… hvem sier vel nei takk til det!
Tilslutt: Litt sufi-sang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar