Bildetolkning

Bebudelsen av Oleg Karavits

”Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:

«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids tron

e. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som ble kalt ufruktbar, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne. ”

Lukas-evangeliet

Dette maleriet hører hjemme i kristendommen og fremstiller Marias bebudelse. Det er laget av den nederlandske kunstneren Oleg Karuvits, på et (etter hva jeg vet) ukjent tidspunkt.

Det er et ikonografisk maleri, altså; her forteller kunstneren oss en historie med bilder. (Ikonografi = ”å skrive med bilder). Så; hva er det vi ser? Jo, maleriet inneholder to personer. En hvitkledd skapning med blondt, skinnende hår og dusrosa vingler. Mellom hans venstre tommel og ringefiner springer det opp en hvit vakker blomst som ser ut til å sveve. På motsatt side ser vi en kvinne kledd i rødt som holder en hånd åpen og en på en stor bok. Gjennom vinduene ser vi månen og stjernene, og mellom en hvit due svever i den midterste ”ringen” mellom de to skikkelsen.

Fargene som er brukt er friske og duse samtidig. De gir et inntrykk av at det er noe positivt på gang; noe flott og ganske så spektakulært.

Med litt religionskunnskaper, eller bibelkunnskaper mer nøyaktig i bakhodet kan vi konkludere med at bildet forestiller hendelsen i Lukas-evangeliet der erkeengelen Gabriel kommer med bud til Maria, en jomfru fra Nasarat, om at hun skal føde herrens barn. Ikke overraskende kanskje, bibelen er nemlig den største kilden for inspirasjon i kristen kunst. Og det vi har med å gjøre her er rett og slett en illustrasjon på da Maria blir fortalt at hun, hvor usannsynelig det kan høres, skal bli mor til Guds sønn. En hendelse som skal gå inn i historien som en av verdens mest omtalte obskurditeter; jomfrufødsel.
Den hvitkledde fremstiller engelen Gabriel og den kappekledde kvinnen i rødt er Maria. Den hvite duen kan det godt tenkes er den hellige ånd. Den hellige ånd er nemlig vanlig å fremstille i form av lys, ild eller nettopp en due. I dette bildet er både lys og due - så den hellige ånd er godt representert. Duer er også et universalt symbol for fred og frihet noe som for mange kan sees i sammenheng med kristendommen.

Det er flere symboler å ta fatt på, men disse blir det litt mer opp til hver og en å "tolke". Min idee er at blomsten kan representere "frøet" som er plantet i Maria som skal blomstre og gro. Boken Maria holder hånd på er det kanskje naturlig å tenke er Bibelen, som igjen kan være et symbol på Guds tilstedeværelse i situasjonene.

Selve komposisjonen i bildet syns jeg er vakker. Legg merke til kontrastene i fargen på Maria og englens side av maleriet. Rundt Maria er det mørkere; både klærne hun har på seg og nattehimmelen utenfor. Veggen på Marias side er rød, mens over på Gabriels side er alt ganske annerledes. Her er himmelen lysere, stjernene klarer og bakgrunnen malt i en lysende optimistisk gul. Det setter virkelig strek under stemningen og budskapet.

Budskapet blir på mange måter avslørt allerede i tittelen. Når kunstneren velger å gi maleriet navnet "Bebudelsen" er det ikke så mye som blir overgitt til fantasi eller orginale tolkninger. Det er helt klart et religiøst budskap som forteller oss om en spesifik hendelse fra Bibelen. Det gjenspeiler ganske åpenbart teksten fra Lukas evangeliet som er sitert øverst. Symbolene er lette å legge merke til og ganske åpenbare. Men det jeg syns er viktig å understreke er det estetiske ved bildet. Fargene er nydelige og kontrastene duse, men spennende. Rett og slett en vakker beskrivelse gjort med pensler og pasteller istedenfor penn og bokstaver av en av de mest omtalte passasjene i den kristne litteraturen.

Teksttolkning

Tanken går forut for alle ting,

tanken styrer dem, tanken skaper dem.

Som hjulet følger oksens fot

vil smerten alltid følge den

som taler og handler med onde tanker.

Tanken går forut for alle ting,

tanken styrer dem, tanken skaper dem.

Så trofast som hans egen skygge

vil lykken alltid følge den

som taler og handler med gode tanker.

Dhammapada 1-2

Som du kanskje allerede har forstått hører denne teksten inn i buddhismen. Den er hentet fra Dhammapada, et av de største og viktigste litterære verkene i livssynet. Det er allment antatt at det er selveste Buddha selv som er poeten, men at ordene hans ble videreført og først skrevet ned etter han hadde gått bort.

Teksten kan i grunn ligne på en slags finurlig blanding av et ordtak, et dikt og et visdomsord. Leser du mer i Dhammapada vil denne formen for tekst gå igjen. Vi har faktisk med selve åpningsstrofene i verket å gjøre, så i den sammenhengen har den en betydelig kraft og viktighet.
Rent konkret består teksten av to helt like strofer som begge har samme struktur og inndeling. Den eneste markante forskjellen er at vi i strofe blir fortalt om sammenhengen mellom dårlige tanker og smerte, utilfredshet, mens vi i strofe to møter kontrasten; altså den kanskje så fiffige tråden mellom gode tanker og lykke. Disse blir representert med hvert sitt bilde. Førstnevnte med oksen og hjulet og sistnevne med skyggen. Smerte og ulykkelighet vil alltid følge den som tenker onde tanker, akkurat som hjulet på kjerra etter oksen, og lykke og glede vil aldri forlate den som har gode tanker. På en måte er det jo egentlig logisk. Og ganske fint. For skyggen din er det ganske vanskelig å bli kvitt.

Altså; alt vi opplever er et resultat av tankene våre. Ordene våre, handlingene våre, til og med relasjonene våre; de er alle resultater av tankene våre. Om vi bærer på dårlige tanker vil vi oppleve dårlige ting og motsatt. Gode tanker fører til gode handlinger og gode handlinger vil bringe deg lykke. Det er underforstått at lykke aldri vil forlate en med gode tanker. Det høres sannelig ut som skikkelig godis for buddhister, eller hva?

Men gi det en sjans; kanskje finner du ut at det kanskje er mer relevant enn du først hadde trodd. I vår kultur er det nærmest ingen begrensinger for tankene våre. Det er nærmest det eneste virkelige private som består. For du vet; nobody can read your thoughts, but it all comes clear in writing. Men det kan jo muligens forklare både det ene og det andre. Kanskje gir vi tankene våre for lite oppmerksomhet? Kanskje vi hadde opplevd en forskjell om vi faktisk hadde registrert dem på en litt annen måte enn hva vi gjør til vanlig. Nå kan jeg så klart bare snakke for meg selv, men allikevel.
Man kan lure på om litterære kassasuksesser som ”The Secret” har latt seg inspirere av det buddhistiske verset, for etter som jeg har forstått handler det også der om at det er dine egne tanker som styrer din omverden og ditt liv. Det kan verke enormt slitsomt og plutselig skulle begynne å sensurere sine egne tanker, det krever enormt med viljestyrke og selvkontroll. Men kanskje er vi blitt for ukontrollete? Og litt tankekontroll hadde kanskje ikke vært så dumt?

Hentet

HENTET

Hentet fra samlingen ”Ekle dikt” av Johann Grip, fra 2003.

Helt konkret er det et dikt vi har med å gjøre her. Diktet er delt opp i flere strofer på to og to linjer, med unntak av den siste som består av en linje.

Tittelen på samlingen diktet er hentet fra passer bemerkelsesverdig bra; det er et enkelt dikt; enkle, lett ord som nesten spretter mellom linjene og skildrer den gjenkjennelige følelsen av glede som gnistret til da mamma eller pappa – endelig – var kommet for å ta deg med hjem.
Grip skriver spenstig og lekent om å vende tilbake; om å føle tilhørighet. Han har funnet en helt unik måte å berøre melankolikken som ligger i linjene. Det er ”noen” som henter Sunniva i barnehagen; noen hun har ventet på, noen hun er glad i. Og akkurat slik, nøyaktig slik, håper forfatteren selv at noen en gang vil komme å "hente" han.

Det vi får servert er en bitter søt kollisjon mellom den barnslige naiviteten som vi opplever i den hverdagslige ”hente” situasjonen og noe helt annet. Nemlig en slags forståelse og klarhet til døden. Ved å bli ”hentet” tolker jeg det slik at forfatteren først og fremst snakker om Sunniva som blir hentet i barnehagen, men lar du ordene hvile litt er det et større bilde som blir malt foran øynene våres. Hendelsen å bli hentet av døden, kanskje av Gud, kanskje av noe helt annet. Men å uansett gjenkjenne følelsen som noe godt og trygt. En hendelse du ser frem til og godtar. Kanskje til og med ønske ”han" eller "henne" velkommen.

Det er ikke lett å skulle plassere diktet inn i en religion; det som nettopp gjør det så fint, om du spør meg, er hvordan det stiller seg uavhengig til alle trosretninger. Det kan leses på mange språk, og passer fint inn i flere tankesett.

Det er ganske finurlig hvordan Johann Grip med enkle grep tilnærmer seg det store temaet om å forlate verden gjennom barneøyne, og med ett ufarliggjør det hele. Diktet oser av en slags lykkelig melankoli som skjuler seg bak de enkle frasene. Diktet lever og har et dynamisk uttrykk som tar oss med fra den enkle åpningen med fortellingen fra barnehagen; til et ønske, et håp, kanskje til og med en lengsel etter noe som skal komme.

Det er også et annet aspekt ved diktet. Nemlig det menneskelige behovet etter å ha noen å støtte seg til; noen å gå til, noen som venter på deg. Det skildrer en lengsel etter nærhet i de små tingene, og det er nettopp det som er så fint.

Det gjøres med stort hjerte og en stor porsjon innsikt. For det er høres ut som en ganske fin måte å forlate verden på, gjør det ikke?

Bildetolkning

Ved første øyekast slår må jeg ærlig innrømme at jeg ganske så lett antar at dette bildet hører hjemme i kristendommen. Vi vet rett og slett ingenting om verken kunstneren, opphavet eller tiden det ble malt så noe særlig mer får jeg ikke ut av det. Vi kan anta, etter å ha lagt merke til geværet i mannens høyre hånd at det er snakk om nyere tid (med det mener jeg i løpet av de siste 100 årene).

Det vi ser er en mann med langt hår og skjegg, ikledd en hvit kjortel og et brunt klede, som hviler den venstre hånden sin på sitt venstre kne, og holder et gevær (eller er det en rifle?) i høyre hånd – geværet er støttet opp på hans høyre kne. Mannen er nokså pen og velstelt og hviler et rolig blikk mot høyre og ser ganske avslappet ut der han sitter og skuer på noe som er utenfor vår synsevne. Himmelen er dekt av sollys og middels mørke skyer. Bak han skimter vi skog og fjell.

Når det gjelder identifikasjon av den mørkhårede mannen så ser han godt ut som en som kunne gått under navnet, Jesus. Og da snakker jeg så klart om Jesus Kristus, Guds sønn. Det er ganske ironisk at Jesus, menneskenes martyr og frelseren, sitter slik med et geværet, men nå er det nok også nettopp dette som gjør bildet hakket mer interessant enn de diverse andre gudebilder vi ser rundt om. Selve lyset er også med på å gi bildet det "guddommelige" og en smule "overjordiske" stemningen som preger bilder der det kommer inn med solen fra den ene siden som en slags åpenbaring og faller på ryggen til (la oss anta at mine anelser er korrekte), Jesus. Fargene på sin side går i varme jordtoner.

Når det kommer til selve budskapet så er det nok en gang geværet som er mest fremtredende. Det kan sees på som et symbol for alle krigene som kristendommen har ført med seg – til tross for sine fredlige formål. Det kan også referer til makten som kristendommen har i samfunnet. Kontrastene mellom den roen og mildheten som jeg syns mannen på bilde, "Jesus", reflekterer og det skinnende geværet – som på mange måter representerer tematikker så fjernt med hva mange forbinder med kristendommen, nemlig krig, død, drap, hevn, maktmisbruk og fare. Det er nesten litt sarkastisk. Kanskje bildet prøver å fortelle oss noe; kanskje det representerer de kalde faktaene, den uslåelige realismen som vi finner i historiebøkene, men ikke så lett i bibel. Kanskje kunstneren prøver å minne oss på at det finnes flere sider ved en sak; at selv Jesus og våpen henger sammen; slik vi alle; på en eller annen måte er spunnet sammen i et nett av tilfeldigheter, sjanser, overtro og fakta. Eller kanskje kunstneren rett og slett ønsket å provosere. Og da ender vi kanskje opp med å måtte stille oss selv ikke et; men flere spørsmål; og da har kanskje kunstneren allerede oppnådd mye. Eller hva?

Dagens lille etiske dilemma:

A B O R T ?

Du gror inni meg. Du gjør meg større. Magen min blir rund, litt under navlen, det er du. Om vi mister hverandre – om det lille vesenet ditt slutter å ekspandere – dør jeg og litt da? Slik som at om du dør så dør jeg og; eller vertfall litt av meg. Er vi uløselig sammenknyttet i hukommelsen min? Kan jeg eksistere videre alene? Fly solo etter dette? Eller er jeg for tung. For skadet. Er arret du laget på innsiden av huden min for irritert? Vil jeg ikke gro om jeg ikke lar deg gro?

Dette er en problemstilling som jeg syns er enormt viktig nettopp fordi det er en situasjon som de fleste/jenter eller kvinner en eller annen gang i livet sitt har streifet innom. Hva om jeg blir gravid; vil jeg beholde barnet? Hvorfor? Hvorfor ikke? Selv for fjernt det måtte føles så er dette faktisk noe som kan ligge nærmere enn man tror derfor vil jeg nå gå litt inn på de ulike siden ved spørsmålet rundt abort og drøfte det ut i fra bade plikt-, konsekvens-, og holdningsetiske synspunkt.

Det er både en teknisk sitasjon der vi har et "problem" som kan løses, men også et juridisk. I Norge sier loven ja til selvbestemt abort helt til fjortende uke, mens i mange stater i USA er det rett og slett ulovelig.
Det mest aktuelle er derimot de psykologiske aspektene ved sitasjonen.
Når vi står ovenfor en jente som er i strid om hun skal gjennomføre en abort eller ikke bør man først og fremst fokusere på hva som kan hjelpe henne. Men det er også her abortsaken er kompleks; noen vil nemlig også hevde at det dreier seg om enda et individ, med samme menneskeverd; det ufødte barnet.

Konsekvensetikk
Her legges det til grunne at valget du tar – tar du på bakgrunn av konsekvensene de ulike valgmulighetene gir deg. Om du er en universell konsekvensialist så tar du dessuten hensyn til alle som berøres av valget.

Angående abortspørsmålet så må du ta for deg de ulike konsekvensene en abort, eller eventuellt et barn, vil få for ditt liv - men også det ufødte barnet.
Hvordan liv kan jeg tilby et eventuellt barn? Har jeg en stabil nok økonomi?
På den andre siden; kan jeg leve med meg selv i vissheten om at jeg fullfører aborten? Er jeg sterk nok? Trygg nok på valget mitt? H
Barnefaren er ofte også involvert; men i bunn og grunn blir vurderingen blir overlatt til deg: det er du som må ta standpunkt til hvilke konsekvenser som er passer seg best i livet ditt. Det er kanskje denne form for etikk som er mest aktuell når vi snakker om abortspørsmålet.

Pliktetikk
I pliktetikken er det selve handlingen som er viktigst. Du tar utgangspunkt i ulike prinsipper og moralske regler for å finne ut om handlingen, i dette tilfellet; abort, er rett eller galt (Grav i tanketanken og repeter Kants "kategoriske imperativ"). Her er det kanskje mange av de religiøse anti-abort menneskene finner sine argumenter. Men hva som gjør nettopp pliktetikk så kontroversiell er at rett og slett ikke passer i alle situasjoner.

Er det min plikt å beholde barnet? Har jeg en plikt ovenfor barnet? Meg selv? Barnefaren? Hva blir konsekvensene om jeg velger å fjerne det? Vil jeg kunne leve med meg selv? Vil jeg angre? Om jeg beholder det så vil det bety enorme forandringer i fremtidsplanene mine; dessuten vil det prege min økonomiske situasjon.

Holdningsetikk
Det er her deg kan begynne å bli tøft. Handlingsetikken blender den som handler, personen bak handlingen med skarpt lys. Om du vurderer en abort så handler det derfor om hvorfor. Hva ligger bak? Egoisme, frykt, en dypere innsikt, kunnskaper, forståelse for hva som er best? Er handlingene dine et produkt av gode eller dårlige motiver? Man kan spørre seg selv om man vil utføre en abort fordi man mener at det er det beste - eller fordi man ikke bryr seg?
Handlingen din sier noe om deg; om dine personlighets trekk og din måte å eksistere i omverdenen på. Men hva sier egentlig ditt standpunkt til abort om din personlilighet?

Her er det ingen enkle svar, og diskusjonen skaper sterke reaksjoner og følelser hos mange. Det er et uhyre personlig dilmella; samtidig som det berører sentrale etiskeverdier som menneskeligheten står ovenfor som respekt for et menneskelig, ytringsfrihet, ansvar og ikke minst; frihet til å ha kontroll over sitt eget liv
For som i alle de ulike etikkene er det din historie som gjør utslag; din bakgrunn. Så kanskje konklusjonen i en setning hadde lignet noe på noe sånnt som det her:

Det finnes tusenvis av forskjellige tilfeller og tusenvis av riktige veier å gå.

Helt til sist vil jeg avslutte med et klipp fra det herlige dropset av en film, "Juno", fra 2007 som forteller historien om tenåringsgraviditet med en stor dose humor og enda mer hjerte.

La oss feire lyset!

Oppgave: Hva med hinduismen gjorde størst inntrykk? Begrunn svarte

Det er mye med hinduismen som jeg ikke helt klarer å spinne tanketrådene mine rundt. Jeg leser om kaste system og at det er en, to – oi, faktisk tre veier til frelse og jeg hører småskumle historier om små gutter som mister hode og ender opp som halvt elefant. Det kan være sterke saker å fordøye. Kuriositeter til side; hinduismen er en omfattende og spennende religion med utallige aspekter som alle egner seg godt til både nærmere undersøkelser og filosoferingsforsøk, men det som jeg av en eller annen finurlig grunn alltid har klinget fint og rent i ørene mine er høytidene de feirer; spesielt en. Hind uer verden over har nemlig noe som jeg syns høres både mer logisk og vakkert ut enn både jul og påske (og diverse andre festligheter vi morer oss med) til sammen; og høytiden jeg snakker om er Divali – den store lysfesten.


Først; frem med faktaene:Divali er den mest utbredte høytiden i India og går også under navnet Dipavali; lysfest. Hus blir vasket, lys blir tent; mange lys. De feirer lysets seier over mørket, lykkens seier over uhelle, det gode som seirer over det onde, og kunnskapen som er større en ignoranse. Sånn rent praktisk så feires Divali i fullmånedagen i kartika – noe som enkelt forklart tilsvarer et tidspunkt rundt oktober/november i vår vestlige kalender. Ved å sette lys i vinduer og tenne oljelamper ber man, tradisjonen tro, gudinnen Lakshmi hjem til seg. Lakshmi er ganske trivelig i grunn; gudinne for barmhjertighet, rikdom, gavmildhet og fremgang som hun er. Det er flere familiemedlemmer av Lakshmi som preger høytiden; oljelampene som tennes skal nemlig også jage vekk mørket, døden og uhellet som Lakhsmis ikke fullt så hyggelige bror, Alakshim, representerer.

Men disse to er ikke de eneste gudene som er innblandet i feiringen. Man feirer nemlig også hjemkomsten til gudene Rama og Sita, som av uheldige grunner ble forvist fra byen Ayodhya, Rama er ikke hvem som helst-, etter Krishna er han den viktigste inkarnasjonen av Vishnu. Men det stopper ikke her! Dett feires også at Krishna seiret over den slu slangedemonen Naraka.


Mange tenker nok allikevel mest på Divali som en feiring for det nye året. En slags avslutning på det gamle der man tar farvel med deg gamle året og hva det hadde med seg og ønsker det nye velkomment. Det smelles med enorme menger fyrverkeri, og selv jeg må innrømme at fyrverkeri ikke virker fullt så teit og bortkastet om man ser på det med hinduene – der ser man faktisk på fyrverkeri som et symbol på at man jager bort onde ånder!


Det er en rekke tradisjoner når det gjelder akkurat hvordan feiringen skal gå for seg. Den varer i fem dager til ende og hver dag har sin betydning og sine ritualer. Men det er det jeg velger å legge vekt på her i og med at det finnes utallige versjoner av hva man faktisk gjør. Noen spiser godteri, andre investere i nye klær, noen sender kort og kanskje til og med utveksler gaver. Men det som faktisk fenger meg med høytiden er de generelle trekkene ved den. Det er hva jeg vil kalle en gjennomført positivt-definer høytid, der man feirer lyset, varmen og det gode i verden.


Neste Divali blir det feiring hos meg med lys, godteri og kanskje til og med noen stjerneskudd. I det mørke kalde nord tror jeg en lysfest er noe hvem som helst kunne ha godt av. La oss feire lyset, dere!

Tre filosofer; et kjønn

Jente, Mann, Gutt, Kvinne. Fire store ord som smaker av både respekt, forundring og fascinasjon. Kanskje forakt. Kanskje fremmedgjøring. Frykt. Forandring. Det er et evig tema vi har meg å gjøre her. Diskusjonene om synet på kjønn og kjønnsmønstre har bare vokst med sekundene. Jeg, som ung kvinne og gryende feminist hat blitt både begeistret og forbanna av ordene og meningen som diverse filosofer har kokt sammen. Og i dag har jeg tenkt til å ta for med en av de som provoserte meg mest, Kant, en av mine store heltinner, Simone De Beauvoir, og en som vingler litt midt i mellom.

Den tyske filosofen Emanuel Kant hadde kvasse meninger om forskjellene mellom menn og kvinner. Han snakket om en "avstand" mellom kjønnene som han mente var naturbestemt. Dessuten hadde han ganske klare oppfatninger om hva det å være mann, og det å være kvinne innebar. La meg utdype: I følge Kant var kvinnen et følelsesvesen som hadde emosjonelle og estetiske evner. Mennene sine ever kom til utrykk i matematikk og vitenskap. Han gikk så langt som å hevde at menn fant intellektuelle kvinner uattraktivt. Dessuten konstaterte han at mannens viten varte evig, mens kvinnens skjønnhet ville falme og bli borte med tiden. Kvinnen kunne vel å merke kompensere for sine manglende skjønnhet med å forbedre sine "indre" egenskaper; de måtte for guds skyld ikke anstrenge seg fysisk eller intellektuelt!

Emanuel Kant

Om du har litt peiling på filosofi kjenner du kanskje allerede nå at det skurrer litt i øregangen din. For er ikke Kant mest kjent for sitt kategoriske imperativ, "Du skal bare handle etter en handlingsregel (maksime) som du også kan ønske blir en allmenn lov.", og når Kant sier "alle" så innebærer vel dette både kvinner og menn? Det er her puslespillet mitt faller fra hverandre.

La oss så skru klokken enda noen år tilbake til vi treffer på selveste Aristoteles. Et viktig aspekt ved Aristoteles sitt tankesett er at han organiserte alt i verden, også mennesket, inn i en rangordning. Hvilken rang noe eller noen har regnes ut i fra hvilken verdi noe/noen har og Aristoteles mente at verdien av et menneske kommer fra hvilken funksjon mennesket fyller. Det er dette som kaster lys over kvinnesynet hans. Rett på sak så mente han at kvinner er mindre verdifulle enn menn i og med at mennenes funksjon i samfunnet ble betraktet som viktigere enn kvinnens.

Aristoteles

Det som slår meg er at store filosofer, de som kanskje tenker mer enn det vi andre gjør, eller hvert fall på større ting, kan være nokså lite gjennomtenkte.
La meg fortelle deg om noe av de mest urovekkende jeg fant i min lille gule bok med påskriften Aristoteles – en innføring. Der kom jeg nemlig over en paragraf som omhandlet noe så kontroversielt som det Aristoteles kall omtalte som "Teorien om det naturlige slaveri". Aristoteles mente nemlig at enkelte mennesker er, fra naturens side, bedre egnet til å utføre tjenerarbeid. De er slik fra naturens side, og bør være, slaver – et annet menneskes eiendom. Han uttalte noe slikt som at "At noen må lede og andre mp la seg lede, er ikke bare nødvendig, men også gagnlig; fra fødselen er noen bestemt til å lede, andre ledet." Jeg vil våge å hevde at en slik kvass uttalelse også farger kvinnesynet hans. Han fortsetter videre med å utdype sin teori med å si at det er "naturgitte forskjeller mellom menneskene". Han benekter rett og slett at alle mennesker er like og med dette innrømmer han hat det naturlig for noen mennesker å herske og bestemme for andre, og for andre å bli hersket og adlyde. Klare linjer til kvinnesynet hans kommer til syne når han kommer inn på spørsmålet om hvem skal bestemme i familien. Ut i fra det samme prinsippet som ble belyst når det kom til slavene gjelder også her. "En mann og far", sier Aristoteles, "styrer over hustru og barn, men over begge som over frie, men styreformen er forskjellig: over hustruen i samsvar med en forfatning (konstitusjonelt), over barna som konge". Med dette setter han strek for de fleste spekulasjoner og fastslår at mannens autoritet over hustruen bygger på en naturlig forskjell mellom dem.

Riktig så dramatisk er det allikevel ikke. Om man leser videre kommer det frem at han mener at familien bør styret som et "aristokrati", et styre ved den beste. "Derfor bør mannen bestemme de ting som angår ham, men de ting som kommer inn under hustruens område overlater han til henne." De mest standhaftige feministene av oss vil nok ikke slå seg til ro med dette, men på mange måter ror han seg ganske trygt i land. Om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet skriver han; "De hjelper hverandre; hver bidrar med sitt til fellesskapet." Han snakker også om viktigheten av å skape bånd; bygge vennskap; noe han er ganske alene sin tid tatt i perspektiv.

Simone De Beauvoir

Helt til sist, som en slags storslått avslutning hele denne samlingen av ord og uttalelser om menn og kvinner og alle tankene denne tematikken må bringe vil jeg skrive litt om Simone De Beauvoir.
Jeg er nok ikke alene om å ha latt meg begeistre for sin eksistensialistiske filosofi som gikk i en ny og feministisk retning. Til forskjell til de to (mannlige) filosofene vi har vært inne på er Simone spesielt fokusert rundt kvinners sitasjon i samfunnet. Hun markerte seg sterkest med boken "Det annet kjønn", som kom ut i 1949 og ble sett på som veldig kontroversiell med sine spisse kritikk av det mannsdominerte samfunnet. Det som krydrer tankegangen hennes med det lille ekstra er at selv om hun var veldig opptatt av at menn og kvinner skulle være likestilte anerkjente hun at det finnes forskjeller mellom kjønnene. I følge er det to store missforståelser som preger kvinnesynet i verden. Den ene er ideen om at kvinner må bli som menn for å kunne virkelig bli fullkomne individer. Den andre er at hun tok et høylytt oppgjør med tendensene til passivitet som vi finner i den tradisjonelle oppdragelsen til kvinnerollen; bare når det forventes noe av kvinner som menn kan kvinner strekke seg og vokse i takt med sine mannlige medskapninger. Så stort; så uendelig viktig.

Egentlig kunne jeg skrevet i en liten evighet om bøkene, ordene og alle de store flotte tankene som Simone øste ut over verden. Og temaet i seg selv er stort nok til å fylle side på side; jeg håper allikevel at du, med denne lille smakebiten, kjenner at det klør litt i bevisstheten etter å lese mer; oppdage mer; for dette er vitenskap, etikk, historie og samtid på en gang. Og debatten er på ingen måter død.