Jeg tror de hadde vært kompiser.

I boka mi står det ”Muhammed erobrer mekka” under Islam kapittelet. Jeg tror ikke Jesus har erobret noe. Om ikke menneskelig intellekt og hjerter skal med i tellinga. Sett litt fra avstand kan det strengt talt se ut som de to deler en hel del likhetstrekk: begge har to sentrale roller i religionen sin. Begge hadde nærkontakt med engler på sett og vis og de var begge så og si tilknyttet sin O store gud nemlig Allah - eller ja, Gud.
Dessuten kan man peke på at verken Jesus eller Muhammed hadde det særlig lett i perioder. Begge forkynnte og begge ble møtt med motstand fra ulikt hold. For ikke å glemme at de begge er grunnlegger for to av verdens største religioner. Man skulle tro de var to av samme slag, men i denne påstanden vil sikker mange si seg uenige med meg. Og joda, en del forskjeller er det, og de er i grunn ganske spennende. La meg utdype! Velkommen til Theas lille abc om Jesus og Muhammed.

a) Muhammed er en profet - ikke en Gud. Jesus er. Eller?
Ok, den her er litt vrien. Først og fremst så vil jeg bare gjøre det helt klart at jeg er har fått med meg at Jesus er guds sønn - ikke en gud i seg selv. Men det som gjør at Jesus skiller seg fra Mumammed på dette punktet er at Muhammed først og fremst var Allahs profet. Jesus har en litt annen rolle i og med at han var Guds sønn og slikt. Det gjør han hakket mere guddommelig. Dette bringer meg også inn på en av de mest sentrale skillene mellom Islam og Kristendom generellt. I Islam underkaster man seg Allah (noe Muhammed gjorde ganske klart), mens det Kristne forholdet til Gud er en tanke mer personlig. Samtidig kan jeg jo nevne dette med at Jesus er han en del av den hellige treenighet (les: trosbekjennelsen om du ønsker å bli ytterligere forvirra).
Altså, la oss oppsumere: Muhammed var profet, Jesus hadde power.

b) Muhammed er kjedelig, Jesus er kul. Eller?
Nei da. Jeg bare tuller (litt). Men helt ærlig så syns jeg tross alt Jesus, sett fra et rent underholdningsperspektiv, var litt kulere enn Muhammed. Vann til vin? Hallo! Jesus er dessuten kjent for å sitte inne med en hel del andre fiffige egenskaper som han benyttet seg av litt sånn når det trengtes (det vil si; når han hadde et poeng å få frem, eller bare når han ville være ekstra kompis) slik som f.eks. helbredelser,
Gikk Muhammed på vannet kanskje? Nei, didn’t think so. Men all spøk til side, Muhammed var en ok type han og. Interessant var han hvertfall med alle sine kunnskaper og sine ledende evner.
Når jeg tenker meg om var han slettes ikke kjedelig. Noe sier meg at han var litt av en kjekkas. Det lukter hunk-potensial lang vei med sin styrke, krigeriske helte taker og sine forførende kunster. Kjedelig? I don't think so.

c) Jesus "lever"! Muhammed er... død? Eller?
Dette er jo ganske fiffig. Det er et skille her i og med at Jesus har en funksjon i dag i den sammenhengen at han "eksisterer" i dag gjennom den hellige ånd. Denne argumentasjonen er først og fremst støttet av kristne som har et "personlig forhold" til Gud og Jesus and all that jazz.
Dette har igjen noe å gjøre med at Jesus stod opp igjen fra de døde, noe Muhammed strengt talt ikke har rykte på seg for å ha gjort.

Det var det!

...eller?

Forklar forskjellen på det gamle og det nye testamentet. Videre diskuter følgende påstand: Kirken hevder at Bibelen er Guds ord. Hvorfor er dette et trosspørsmål og ikke spørsmål vitenskapen kan svare på?

La oss starte ved å rett og slett snakke litt om Bibelen, ”bøkenes bok”.

Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og kan deles i disse fire gruppene: mosebøkene, de historiske bøkene, profetbøkene og de poetiske bøkene. Det nye testamentet ble skrevet på gresk og kan deles inn i disse fire gruppene: evangelieskriftene, Apostlenes gjerninger, brevene og Johannes’ åpenbaring. Her møter vi altså den første forskjellen: språket. Det gamle testamentet, også kalt den hebraiske bibel, er hellig skrift for både jødedommen og kristendommen i og med at den i stor grad består av jødiske skrifter fra det første årtusenet f.Kr.
Jødene stiller seg heller skeptiske til det nye testamentet, mens de kristne omfavner det med alle dets evangelier og brev og tar det som en selvfølge at beretningen om Jesus liv, død og oppstandelse er sannheten selv.

Ganske mange velger derfor å se på det gamle testamentet som springbrett for to verdensreligioner, og forskjellen på det gamle og det nye inkluderer og varierer altså i alt fra språk, innhold og rolle i de to aktuelle religionene; jødedom og kristendom.

La oss nå bevege oss til den andre delen av oppgaven: Hvorfor er spørsmålet om Bibelen er Guds ord et trosspørmål og ikke et spørsmål vitenskapen kan svare på?
Først og fremst: jeg er ikke helt på jordet om jeg stiller spørsmål ved om vi i det hele tatt har de nødvendige historiske kildene til å bekrefte om dette er Guds ord? Den aktuelle kilden måtte i så fall være.. a) Gud, eller b) han/henne/de Gud valgte og snakke med. Ingen? Nei, det var det jeg tenkte. Det er derfor ingen fakta, vitenskapelige bevis eller noen form for logisk resonering som kan komme til den komklusjonene at Bibelen er Guds ord. Hva da?

”It’s a question of faith, baby. Not science.” vil mange svare med et smil. Nemlig. Dette blir ganske klart uttrykt i trosbekjennelsen. Det er kanskje en av de tingene jeg syns er vanskeligst med kristendommen. Alt man bare må ”bite over”. Det er ikke alltid plass til refleksjon eller selvstendige tanker: her er det snakk om å godta og føye seg deretter. Det får meg til å lure på om det faktisk er nødvendig å legge intellekt og logisk tankegang tilside for å være kristen. Jeg vet så klart at dette ikke er tilfellet, men det må jo være lov å lure. Særlig når det gjelder debatten om Bibelen er Guds ord. Personlig så er jeg både veldig undrende til hele opplegget, og også litt missunnelig. Mest undrende på hvordan det må være og være så sikker på noe som i mine øyne er så kompleks og finurlig. Misunnelig på den tryggheten og sikkerheten som ser ut til å følge med for mange. I det man aksepterer ”Guds Ord” som det eneste rette må det jo krysse ut en hel del spørsmål. Ikke bare tar man del i et universelt fellesskap av skapninger som deler din overbevisning, men det virker på meg som om man samtidig blir inkludert i en slags trygg sfære som på mange måter kan virke både mer organisert og stabil, en den sfære jeg befinner meg i.

Men med alt dette tatt i betraktging; jeg er ganske fornøyd med min tilværelse full av uløste gåter og flytende spørsmål. Dessuten har jeg funnet ut at det finnes andre måter å ta del i fellesskap som funker helt supert. Keeps life interesting. Men for all del; deg om ditt og meg om mitt. Og Gud og hva han må mene? Je sais pas, amiga!

Fordi jeg syns dette var litt vanskelig, men mest fordi jeg liker å smile: masse verdenshistorie kjemperaskt, morsomme gutter med herlig hår og litt Gud og Jesus inniblandt:

Om dimensjoner og diverse

Med utgangspunkt i teorien til Ninian Smart om de religiøse dimensjonene skal jeg finne frem forstørrelsesglasset mitt og snuse litt på Buddhisme og Islam.

Den rituelle dimensjonen

Dette har først og fremst med ulike handlinger som de troende utfører knyttet til sin religion; riter.

I Islam står bønnene ut som et klart eksempel. Salah, som de kalles, skal bes fem ganger i løper at ett døgn. De fem periodene varier i lengde og bestemmes av solas posisjon på himmelen. Morgenbønnen bes før soloppgang, middagsbønnen når sola har passert sitt høyeste punkt på himmelen, ettermiddagsbønnen når den nærmer seg horisonten, kveldsbønnen rett etter solnedgang og nattbønnen når som hels mellom solnedgang og soloppgang. En annen rite vi finner i islam er velferdsbidraget (den tredje øye, også kalt zakah) som plikter muslimene til å gi 1/40 av sin inntekt til de som ikke har nok til å leve av. En annen er pilegrimsreisen. Om helse og økonomi tillater det bør hver muslim gjennomføre en pilegrimsreise til Mekka. Den finner sted i årets siste måned og innebærer mange ritualer og en stor offerfest i Mina (les: by utenfor Mekka.)

For buddhistene handler det også om bønn, men det er ikke samme sett med regler. Meditasjon har også mye og si, for ikke å glemme ofring.


Opplevelsesdimensjonen

I Islam er det naturlig å trekke frem Sufismen. De tror på en personlig kontakt med gud gjennom musikk, dans, sang og meditasjon.

Buddhistene er noe mer stillesittene, bokstavelig talt – her dreier det seg først og fremst om å meditere (både i håp om å oppnå nirvana og større innsikt om verden og seg selv), dessuten driver også mange buddhister med yoga.

Den materielle og estetiske dimensjonen

Her er det naturlig å trekke frem religiøse bygninger av spesiell betydning. For muslimene står Kaban, en stor ”steinblokk” i sentrum Mekka og Islams helligste bygning sentralt.



Den eldste typen Buddhistisk byggverk er Stupaen. Bygd for å oppbevare relikvier og konstruert som datidens gravhauger. I buddhismen finner vi også mange flotte templer og klostre. Templene er bygd for å romme en eller flere Buddha-figurer som de besøkende kan sitte å og meditere foran. Templene er preget av mange buddhistiske symboler, blomster og røykelse. Klostrene inneholder et tempel, samtidig som de er funksjonelle i og med at de også består av de rommene som munkene trenger når de skal sove, spise, studere eller arbeide.


Fortellingsdimensjonen

Buddhistenes hellige skrifter er et resultat av at det, rett etters Buddhas død, samlet seg rundt 500 munker for å gå gjennom alt det de hadde lært av Buddha for å forsikre seg om at ingenting skulle glemmes, og ikke minst at det var enighet om hva de hadde lært. Resultatet ble Tripikata (”De tre kurvene”), som består av tre samlinger med tekster som alle tar for seg forskjellig ”temaer”. Den første kurven handler om disiplin, den andre inneholder forskjellige taler og samtaler fra Buddha, og den siste består av lengre tekster om filosofiske og psykologiske emner. (Sistnevnte har undertegnede tenkt å begi seg utpå i sommer!)

I Islam er det Koranen og Hadith som gjelder. Sammen utgjør de de viktigste skriftene i Isalm. Begge eformidling av profeten Mohammeds budsap.

Læredimensjonen


For omtrent 2500 år siden presenterte Buddha ideen om de fire edle sannheten som kan regnes som den viktisgste delen av buddhismens læredimensjon. De er et resultat av Buddhas analyser av virkeligheten (ja, jeg vet!) – og de ble gjort på grunnlag av selcinnsikt og selvstendig tenkning – de hadde med andre ord ikke noe med eventuelle åpenbaringer fra guder og slikt å gjøre. Veldig forenklet handler jo mye i Buddhismen om nettopp å ”tenke sjæl”. Uansett; Buddhas lære er universell (dvs. Den gjelder for alle mennesker) og er i bunn og grunn en analyse av det Buddha mener er den virkeligheten vi alle befinner oss i. Mer nøykatig er det snak om:
- sannheten om utilfredsheten - sannheten om utilfredshetens opphave - sannheten om utilfredshetens opphør - sannheten om den åttedelte veien

Med andre ord:
Tilværelsen er til en viss grad vanskelig, og konstant lykke er ikke mulig – dette først og fremst på grunn av begjær. Men, frykt ikke! Det går an å gjøre noe med dette. ... Buddha vet til og med hvordan det går for seg. Og jammen har han ikke en resept til deg også; den åttedelte veien. Snedig indeed. Google det eller ta deg en tur på biblioteket om du syns det høres spennende ut. Det er verdt det!


Sentralt i læringsdimensjonen i Islam står de syv trosartiklene:
1. Troen på Allahs enhet 2. Troen på Allahs engler 3. Troen på Allahs bøker 4. Troen på Allahs profeter 5. Troen på dommens dag 6. Troen på forutbestemmelse 7. Troen på livet etter døden
Samtidig spiller også Koranen og Hadith en svært viktig rolle.


Den etiske dimensjonen

Den etiske dimensjonen handler om verdivalg, prioriteringer og moral knyttet til religion som påvirker menneskers livsførsel og ikke mist samfunnet. Fra hva som er viktig i livet til bestemmelser angående lover og regler.

Buddhister som ønsker å ordineres til munker eller nonner må avgi de ti løftene; å ikke ta liv, å ikke ta det som ikke blir gitt, å avstå fra forbudt seksuell aktivitet, å avstå fra urett tae, å avstå fra berusende tale, å avstå fra fast føde etter kl. 12, å avstå fra musikk, dans, skuespill og annen underholdning, å avstå fra parfymer og smykker, å avstå fra å sove i høye og myke senger, å avstå fra kontakt med penger og andre verdisaker.

I Islam faller det naturlig å nevne Hadith igen. Det har seg nemlig slik at et par hundre år etter Muhammeds død ble det foreslåt av at profetens liv og lre skulle bli idealet for alle muslimer – og ikke minst for den islamske statens lovgivning. Samlingen fikk tilsutt navnet Hadith, som kan oversettes til ”fortelling”. Den er organisert i emner og hver fortelling har to ledd. Det ene leddet forteller hvilke personer som har formidlet teksten fra Muhammeds tid og frem til samleren. Det andre leddet er selve fortellingen.

Det er ikke til å putte under en stol at Islam er en ganske så kontroversiell og omdiskutert religion – og mange av de mest aktuelle aspektene når det kommer til dette er knyttet til den etiske dimensjon. Tenk bare på kjønnsdelingen i det islamske samfunnet, tradisjonene rundt ekteskap, strafferett hijab, burka og homofili. Ta for eksempel kjønnsdelingen: denne begrunnes ofte med en henvisning til en fortelling om at Muhammed hengte opp et forheng mellom mennenes og kvinnenes del av rommet i forbindelse med et bryllup. Dette er bare et av mange eksepler.


Den sosiale dimensjonen

Livet som buddhistisk munk, nonne eller novise er noe av det som faller inn under den sosiale dimensjonen i Buddhismen. Det er snakk om mennesker som søker sammen i fellesskap – det er kanskje noe av det mest tiltrekkende ved religion generelt. Å ha noe å dele. Å være en del av noe som er større enn deg selv. Å fylle eget liv med mål og mening. Det samme gjelder for så vidt for muslimer. Det kan også dreie seg om alt fra bønnene, høytider som ramadan og feiring av profetens bursdag.

Det å dra i moskeen, eller ta del i en pilegrimsreise er en av de virkelig store høydepunktene sosialt sett når det er snakk om Islam. Og vi må heller ikke glemme alle tradisjonene knyttet til fasten.

Vi avslutter med en liten konklusjon:

Buddhisme og Islam er absolutt to av de mest innholdsrike og komplekse religionene, men etter å ha tatt de i næremere øyesyn er de kanskje ikke så forskjellige som vi tror? Neida, de er natt og dag på mange måter, men det som aldri slutter å fascinere meg er hvordan de tilsynelatende alle sammen bygger på det samme intense førsøket på å gi mening til alt og ingenting. For ikke å snakke om hvordan de fungerer som et strukturskapende element i livene våres. Rammer å leve i. Mening med det hele. I bunn og grunn tror jeg både Islam og Buddhisme er fine religioner, men det er som det mest; alt med måte - elller? Kanskje religion er den ene tingen dette ikke funker med? Alt eller ingenting? Hva tror du?

Retninger innen Islam: Sunni, Sjia og Sufisme

Som i de fleste andre religioner springer det ulike grener ut fra treet som heter Islam. De drikker av samme vann med de samme røttene; de lever under samme himmelen og deler samme fundamentale overbevisning om at Allah er allmaktig og Mohammed er hans profet. Allikevel kan det være ganske så spennende å studere selve greinene nærmere og det er akkurat det vi skal se på nå.

Først og fremst kan det være greit å ha litt bakgrunnskunnskaper om nettopp hvorfor og hvordan Islam har ulike grener, eller retninger om du vil. La oss derfor stikke nesa ned i historieboka litt før vi går videre:I år 632 døde profeten Mohammed uten å etterlate seg noen etterfølger. Splittelsen mellom Sunni og Sjia muslimene bygger på problematikken som fulgte. Det oppstod stor uenighet angående hvem som skulle ta over ”jobben”. Hvem som skulle få bære den prestisjetunge tittelen ”Mohammads etterfølger”. Sunnimuslimene brukte hode og kom frem til at personen som var best egnet burde få sin sjanse – og i deres øyne var dette en av profetens nære følgesvenner, Abu Bakr. Sjiamuslimene på sin side var hakket mer opptatt av kjerneverdier som familie og tradisjoner, de mente rett og slett at blod var tykkere enn vann, og mente at noe annet enn at en som delte blodsbånd med profeten skulle ta over var uhørt. De satt sin lit til Ali, profetens fetter som også, snedig nok, hadde giftet seg med profetens datter Fatima.

Som du kanskje skjønner var det nokså vanskelig å komme til noe form for kompromiss – resultatet ble at de gikk hver sin vei og to nye greiner sprang ut fra stammen på det islamske tre.

Der. Nå er vi klare for mer. Jeg foreslår at vi starter med den største; den kraftigste grenene med de frodige bladene; Sunnimuslimenes tilholdssted. Rett etter Mohammeds død samlet mange av de som sto profeten nærmest og utnevnte Abu Bakr til khalifa (kalif), som betyr noe slikt som ”stedfortreder”. De var med andre ord først ute.I dag tilhører, ganske imponerende, hele 85 % av alle muslimer i verden til denne retningen. Om du ser nøye etter vil du ikke se nye greiner springe ut fra denne igjen. Dette henger sammen med at den lære ash-Shafi på 800-tallet utarbeidet et fiffig forslag som gikk ut på å forme og utarbeide islams lære og regler fra fire konstante kilder: Koranen, Muhammeds sunna, enighet og analogi. La meg utdype: Koranen er evig og uskapt. Mohammeds sedvane er bindende og representerer hva profeten hadde sagt og gjort. Enighet blant de lærde = garanti for Allahs vilje (Stilig, eller hva? Om alle er enige er det et tegn fra Gud om at han er enig!). Analogi: altså, når det oppsto nye problemstillinger ble man oppfordret til å prøve å løse dem i analogi med etablert lære. Kan sammenlignes med å søke hjelp i bøker som kloke folk har skrevet. - makes perfect sense, ikke sant?

Litt ekstra kunnskap er aldri å forakte, så er du interessert kan jeg legge til at det innenfor sunnittisk islam utviklet seg fire lovskoler (skoleretninger); Hanafiskolen, Malikiskolen, Shafiskolen og Hanbaliskolen, som alle arbeider ut i fra de fire kildene som basis for den islamske loven, sharia.

Så! Da er det Sjiamuslimene tur til å stå i sentrum. De er kanskje få, men de er på ingen måte ikke viktige. Originale var de også. Kalif ble for eksempel til imam, som betyr leder. Og det var Ali, Hasan og Husain som ble regnet som de tre første imamene. Men innenfor sjiamuslimene viste det seg å være vanskelig å bli enige om hvem som var den rettmessige imamen. Tradisjonen tro skulle den neste imamen velges av din forgjenger, men det å få helt klart med seg akkurat hva forgjengeren mente var ikke helt lett. Hovedretningen heter uansett tolver-retningen, i sammenheng med at det til sammen sto frem tolv imamer. En annen retning er sjuer-retningen – dette i forbindelse med spekulasjon rundt hvem den sjuende imamen var.

Et annet ord for den islamske mystikken er Sufisme. Dette er en gren man absolutt ikke skal kimse av. Den oppstod som en reaksjon mot alt fokuset på å formulere den rette læren og de rette lærebestemmelsene. Sufismen bygger sterkt på opplevelsesdimensjonen og legger til grunne at det er mulig å oppnå kontakt med Allah gjennom for eksempel meditasjon, sang, musikk og dans. Når det er snakk om meditasjon så mediterer de gjerne over ette eller flere av Allahs 99 navn for å oppnå kontakt. Sufiene er overbeviste at religionen først og fremst handler om menneskets indre forhold til Gud – noe som står i gangske kvass kontrast med den generelle stemningen i Islam som bygger på underkastelse ovenfor Gud. Det er derfor ikke vanskelig å fatte at Sufiene har opplevd en del kritikk, blant annet var det vanlig at de tidligste Sufiene ble anklaget for blasfemi. Men verden går fremover og er sufisme nokså akseptert. Sufismen har etter hvert utviklet seg til å bli en slags massebevegelse knyttet til stor sufimestre som er omringet av disipler og/eller lærlinger. Mange sultne på kunnskap og velsignelse. Jeg personlig må virkelig innrømme at jeg syns sufismen appellerer mer enn både sjia og sunni-islam til sammen. Du får ta del i noe mystisk og spennende – og samtidig oppleve kontakt med Allah… hvem sier vel nei takk til det!


Tilslutt: Litt sufi-sang!

Inn kommer en ny type alvor.

I den gryende begynnelsen av 1900 tallet skapte Darwin og hans "Artenes opprinnelse" dype skjelv i troen til mennesker verden over. Et skjelv som vi den dag i dag opplever ettervirkningene av. Vi lever i en verden der religion har blitt en livsstil, kanskje til og med en vare. For mange hvertfall. Globalisering har gjort verden mindre og også avstanden mellom mange av våre store religioner har krypmet. Allikevell er det en kjent sak at folk ikke er så religisøse som de var før. Jeg vil passe meg for åpenbar generalisering, slikt er farlig. Men jeg tørr å påstå at folk flest, særlig her i vesten, ikke bryr seg fullt som Gud og Jesus, himmel og helvete som di gjorde før i tiden. Noe har skjedd. Verden har forandret seg, hodene våre har følgt med. Vi er et produkt av vår egen tid og det moderne samfunn. Og å kalle det moderne samfunnet et religiøst samfunn er nok litt i overkant. Nei, nå er det helt andre ting som er hellig. Helt andre ting å tro på. Vi mennesker har aldri hatt flere muligheter og alternativer. Det kan være snakk om alt fra livssmåter, filosofier til aktiviteter å fylle livene våre med. Alikevell ser vi aldri ut til å bli mette. Kan det være det er religiøsitet vi mangler? Er alt vi trenger litt tro?

I julen leste jeg en artikkel om hvordan gotisk litteratur er på full fart inn i bokhyllene, tankene og livene våre igjen. Om hvordan vi, etter en lang periode med realisme og hjertesorg i ulik form, nå vender tilbake til det romantisk, det overnaturlig. Vi søker til det nære - til det kjente - til naturen. Til det som er ekte. Vi leser om vampyrer og fenomener og leter etter svar på spørsmål som kunne slukt hele universet hadde de fått lov. Vi omfaner eksistensialismen og uvitheten. Fantasy har gått fra å være en undergrunnsjanger til allemannseie. Vi gir oss henn til noe større, viktigere, uforklarlig. "Vi har nok en gang innsett at vi er skjøre og forgjengelige" sto det (fritt gjenndiktet etter egen hukkomelse) i nevnte artikkel - og her tror jeg vi er inne på noe. Samtidig som verden blir mindre og avstandene kortere, eskalerer frykten og usikkerheten over fremtiden og meningen med det hele.

Så tenk da om Darwin ikke hadde satt igang det lille jordskjelvet sitt - hadde vi da hatt det enklere? Om ingen hadde lurt om det faktisk er reelt med en Gud som skaper verden på 6 dager og hviler på søndag? Det er et tankeeksperiment så omfattende at man kan bli svimmel. Så istedenfor å fokusere på hva som kunne ha vært og ikke har jeg bestemt meg for heller å rette oppmerksomheten min mot det som faktisk er.

Så vi leser Harry Potter og blir like lei oss hver gang noen minner oss på at vi ikke ble rekrutert til Galtvort. Vi leser Ringenes Herre og pugger alvisk. Helt nytt er en hel generasjon med tenåringer som blir smågale av ukontrollerte hormoner over "vegetarianer" vampyrer. Filmindustrien melder om at flere stor prosjekter som omhandler mytologi. Fantasy bøker er ikke lenger for særinger. De er for alle. Men si meg, er alt dette egentlig bare et skjalkesjul?

For om jordskjelvet ikke skyldes Darwin så hadde en annen stein utløst et snøskred. Inn kommer unansett en ny type alvor. I bunn og grunn handler det kanskje om det behovet vi mennesker har tatovert dypt inne på hjerterota; behovet etter å finne mening med vår egen eksistens. Å finne noe å holde fast ved. Noe som gjør livet interessant. Spennende. For ikke å glemme underholdene!

På en måte er vi heldige: mulighetene har aldri vært flere. Det som gir mening for meg gir ikke nødvendigvis deg noe som helst. Det er akkurat det vi idag har rom for. Og ja; jeg tror vi mennesker trenger noe å tro på. Men om vi tror på kjærligheten, magi eller guder får være opp til hver og en av oss. For verden viser seg ikke alltid fra sin beste siden. Virkeligheten gjør vondt fra tid til annen. Og Harry Potter er kanskje ikke den dummeste form for smertestillende.

Bildetolkning

Bebudelsen av Oleg Karavits

”Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:

«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids tron

e. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som ble kalt ufruktbar, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne. ”

Lukas-evangeliet

Dette maleriet hører hjemme i kristendommen og fremstiller Marias bebudelse. Det er laget av den nederlandske kunstneren Oleg Karuvits, på et (etter hva jeg vet) ukjent tidspunkt.

Det er et ikonografisk maleri, altså; her forteller kunstneren oss en historie med bilder. (Ikonografi = ”å skrive med bilder). Så; hva er det vi ser? Jo, maleriet inneholder to personer. En hvitkledd skapning med blondt, skinnende hår og dusrosa vingler. Mellom hans venstre tommel og ringefiner springer det opp en hvit vakker blomst som ser ut til å sveve. På motsatt side ser vi en kvinne kledd i rødt som holder en hånd åpen og en på en stor bok. Gjennom vinduene ser vi månen og stjernene, og mellom en hvit due svever i den midterste ”ringen” mellom de to skikkelsen.

Fargene som er brukt er friske og duse samtidig. De gir et inntrykk av at det er noe positivt på gang; noe flott og ganske så spektakulært.

Med litt religionskunnskaper, eller bibelkunnskaper mer nøyaktig i bakhodet kan vi konkludere med at bildet forestiller hendelsen i Lukas-evangeliet der erkeengelen Gabriel kommer med bud til Maria, en jomfru fra Nasarat, om at hun skal føde herrens barn. Ikke overraskende kanskje, bibelen er nemlig den største kilden for inspirasjon i kristen kunst. Og det vi har med å gjøre her er rett og slett en illustrasjon på da Maria blir fortalt at hun, hvor usannsynelig det kan høres, skal bli mor til Guds sønn. En hendelse som skal gå inn i historien som en av verdens mest omtalte obskurditeter; jomfrufødsel.
Den hvitkledde fremstiller engelen Gabriel og den kappekledde kvinnen i rødt er Maria. Den hvite duen kan det godt tenkes er den hellige ånd. Den hellige ånd er nemlig vanlig å fremstille i form av lys, ild eller nettopp en due. I dette bildet er både lys og due - så den hellige ånd er godt representert. Duer er også et universalt symbol for fred og frihet noe som for mange kan sees i sammenheng med kristendommen.

Det er flere symboler å ta fatt på, men disse blir det litt mer opp til hver og en å "tolke". Min idee er at blomsten kan representere "frøet" som er plantet i Maria som skal blomstre og gro. Boken Maria holder hånd på er det kanskje naturlig å tenke er Bibelen, som igjen kan være et symbol på Guds tilstedeværelse i situasjonene.

Selve komposisjonen i bildet syns jeg er vakker. Legg merke til kontrastene i fargen på Maria og englens side av maleriet. Rundt Maria er det mørkere; både klærne hun har på seg og nattehimmelen utenfor. Veggen på Marias side er rød, mens over på Gabriels side er alt ganske annerledes. Her er himmelen lysere, stjernene klarer og bakgrunnen malt i en lysende optimistisk gul. Det setter virkelig strek under stemningen og budskapet.

Budskapet blir på mange måter avslørt allerede i tittelen. Når kunstneren velger å gi maleriet navnet "Bebudelsen" er det ikke så mye som blir overgitt til fantasi eller orginale tolkninger. Det er helt klart et religiøst budskap som forteller oss om en spesifik hendelse fra Bibelen. Det gjenspeiler ganske åpenbart teksten fra Lukas evangeliet som er sitert øverst. Symbolene er lette å legge merke til og ganske åpenbare. Men det jeg syns er viktig å understreke er det estetiske ved bildet. Fargene er nydelige og kontrastene duse, men spennende. Rett og slett en vakker beskrivelse gjort med pensler og pasteller istedenfor penn og bokstaver av en av de mest omtalte passasjene i den kristne litteraturen.

Teksttolkning

Tanken går forut for alle ting,

tanken styrer dem, tanken skaper dem.

Som hjulet følger oksens fot

vil smerten alltid følge den

som taler og handler med onde tanker.

Tanken går forut for alle ting,

tanken styrer dem, tanken skaper dem.

Så trofast som hans egen skygge

vil lykken alltid følge den

som taler og handler med gode tanker.

Dhammapada 1-2

Som du kanskje allerede har forstått hører denne teksten inn i buddhismen. Den er hentet fra Dhammapada, et av de største og viktigste litterære verkene i livssynet. Det er allment antatt at det er selveste Buddha selv som er poeten, men at ordene hans ble videreført og først skrevet ned etter han hadde gått bort.

Teksten kan i grunn ligne på en slags finurlig blanding av et ordtak, et dikt og et visdomsord. Leser du mer i Dhammapada vil denne formen for tekst gå igjen. Vi har faktisk med selve åpningsstrofene i verket å gjøre, så i den sammenhengen har den en betydelig kraft og viktighet.
Rent konkret består teksten av to helt like strofer som begge har samme struktur og inndeling. Den eneste markante forskjellen er at vi i strofe blir fortalt om sammenhengen mellom dårlige tanker og smerte, utilfredshet, mens vi i strofe to møter kontrasten; altså den kanskje så fiffige tråden mellom gode tanker og lykke. Disse blir representert med hvert sitt bilde. Førstnevnte med oksen og hjulet og sistnevne med skyggen. Smerte og ulykkelighet vil alltid følge den som tenker onde tanker, akkurat som hjulet på kjerra etter oksen, og lykke og glede vil aldri forlate den som har gode tanker. På en måte er det jo egentlig logisk. Og ganske fint. For skyggen din er det ganske vanskelig å bli kvitt.

Altså; alt vi opplever er et resultat av tankene våre. Ordene våre, handlingene våre, til og med relasjonene våre; de er alle resultater av tankene våre. Om vi bærer på dårlige tanker vil vi oppleve dårlige ting og motsatt. Gode tanker fører til gode handlinger og gode handlinger vil bringe deg lykke. Det er underforstått at lykke aldri vil forlate en med gode tanker. Det høres sannelig ut som skikkelig godis for buddhister, eller hva?

Men gi det en sjans; kanskje finner du ut at det kanskje er mer relevant enn du først hadde trodd. I vår kultur er det nærmest ingen begrensinger for tankene våre. Det er nærmest det eneste virkelige private som består. For du vet; nobody can read your thoughts, but it all comes clear in writing. Men det kan jo muligens forklare både det ene og det andre. Kanskje gir vi tankene våre for lite oppmerksomhet? Kanskje vi hadde opplevd en forskjell om vi faktisk hadde registrert dem på en litt annen måte enn hva vi gjør til vanlig. Nå kan jeg så klart bare snakke for meg selv, men allikevel.
Man kan lure på om litterære kassasuksesser som ”The Secret” har latt seg inspirere av det buddhistiske verset, for etter som jeg har forstått handler det også der om at det er dine egne tanker som styrer din omverden og ditt liv. Det kan verke enormt slitsomt og plutselig skulle begynne å sensurere sine egne tanker, det krever enormt med viljestyrke og selvkontroll. Men kanskje er vi blitt for ukontrollete? Og litt tankekontroll hadde kanskje ikke vært så dumt?